cover

Family Meeting

Wentus Blues Band

2 x CD (2007) - Ruf / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Texas-blues / Chicago-blues / Soul / Rock'n'Roll

Spor:
Going to the Show
Moonshine
You Gonna Make Me Cry
Since I Been Loving You
I Got to Go
Passenger Blues
Pick Up the Pieces
Lonesome Fugitive
Angel Blues
Stop Twistin' My Arm
Can't You Hear Me Knocking


I Heard the Angels Singing
Down the Line
Looking for Trouble
Hold That Note
Annie-Lee
Blind Wilie McTell
Backroom Delta
Ride on Red
Ventilator Blues
Raining in My Heart
Biscuit Roller

Referanser:
Kim Wilson
Sven Zetterberg
Eric Bibb
Barrence Whitfield and the Savages

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Interessant familiemøte

Finske Wentus Blues Band har et imponerende nettverk av musikalske bekjentskaper, og her møter en hel del av dem opp til fest.

Jeg har sett Wentus Blues Band live flere ganger, men har vel aldri følt at jeg har vært vitne til de helt store blues-opplevelsene. Men bandet er unektelig gode håndverkere og hardtarbeidende veikrigere, noe som har gitt dem et godt ry som innleid backing-band for turnerende amerikanske og europeiske bluesmenn. Og i forbindelse med at Wentus Blues Band fyller imponerende 20 år som band, klarte de høsten i 2006 å samle et kjempelag av musikere for å feire med en maratonkonsert som ble festet til både CD og DVD.

Musikalsk blir det en blandet opplevelse i den forstand at mye er opp til kvaliteten på gjesteartistene. Som sagt er ikke Wentus Blues Band godt nok til selv å løfte taket, selv om de gjør greit fra seg på de to første sporene, der de åpner ballet uten gjesteartister. De beviser at de behersker både ruslende shuffler i Moonshine og soul på You Gonna Make Me Cry. På Moonshine viser gitarist Niko Riipa at han definitivt kan bite fra seg på gitar, mens vokalist Juha Kinaret viser at det bor soul i finnene også. Vokalen på You Gonna Make Me Cry er faktisk over snittet bra for bluesvokalister i Europa.

Virkelig soul blir det imidlertid ikke før den alltid utmerkede Sven Zetterberg stepper opp på podiet og drar i gang Since I Been Loving You. Zetterberg leverer som alltid, og når det kommer til soula blues er det få som tangerer svensken som med rette omtales som Skandinavias blueskonge. Så blir det faktisk enda bedre idet kong Kim Wilson entrer scenen med Little Walters I Got to Go. Zetterberg er fortsatt på plass på scenen, og havner der i munnspillduett med Wilson! Dette er kanskje Family Meetings morsomste øyeblikk, og et nummer som viser platas fremste egenskap, nemlig en del uvante møter mellom forskjellige artister.

Deretter drar Wilson og Wentus Blues Band sammen igjennom Passenger Blues. Wilsons munnspill løfter selvsagt låta stort, og jeg må si Kinaret fremstår som en dyktig vokalist, om enn ikke i Wilsons klasse selvsagt. Herfra faller kvaliteten på konserten noe, da en del av artistene som følger, som Mick Taylor og Eddie Kirkland rett og slett ikke fyller scenen på samme måte som Wilson og Zetterberg. Omar Dykes drar igjennom sin egen Angel Blues på en grei måte, men uten at det blir full tenning. Det skal imidlertid sies at Wentus Blues Band hele tiden gjør en svært kompetent jobb som backing band.

For meg kommer neste høydepunkt når villmannen Barrence Whitfield drar i gang Stop Twistin' My Arm. Her er det full fest og Whitfield viser med all tydelighet at han er den kanskje siste virkelige shouter der ute. Et annet høydepunkt helt i andre enden av skalaen er Heard the Angels Singing med Eric Bibb, som åpner CD2. Det er en dempet fremføring som gir Bibbs fantastiske stemme spillerom i en nydelig låt som løftes av vakkert solospill på gitar og piano av vertene i Wentus Blues Band. Dessverre synker inntrykket av finnene i deres egen Down the Line, som er meningsløs bluesrock der stemmen til Kinaret bastardiseres helt unødvendig.

Men hva skjer så? Jo, Kim Wilson hentes inn igjen og fremfører Looking For Trouble fra sin siste soloplate. Her slår det virkelig gnister, og det er åpenbart for alle som ikke visste det fra før at Wilson er en garantist for god blues, uansett i hvilken setting han opptrer i. Så bærer det inn i det meningsløse igjen når jokkegitaristen Clas Yngström styrer gjennom trøttsom bluesrock uten mål og mening. Taylor utmerker seg heller ikke i sin andre opptreden på Family Meeting, i Blind Willie McTell, mye på grunn av sin svake stemme. Mannen kan imidlertid fortsatt spille gitar, og her bidrar han med sindig slide.

Louisiana Red's Backroom Delta er derimot nydelig autentisk, og det er synd vi ikke får høre mer av han i delta blues modus, for låta han bidrar med fra scenen er dessverre ikke all verden. Dessverre er det også at gutta i Wentus ikke har spart noe av konfekten til slutten av konserten. Mick Taylors tredje bidrag for kvelden er som de andre middelmådige, og det samme kan vel sies om Barrence Whitfields siste bidrag på CD'en. Lazy Lester er jo sløy og fin på klassikeren Raining In My Heart, uten at det blir magi ut av det.

Så der har vi det altså – en dobbel live CD som a) viser at Wentus Blues band kan kompe hvem som helst på en god måte og b) at kvaliteten på denne utgivelsen helt avhenger av hvor godt gjesteartistene biter ifra seg. Og det skjer ikke så alt for ofte på disse to CDene, men ofte nok til at et kjøp kan forsvares hvis du har lyst til å høre en del prominente bluesartister i uvant setting.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


MoHa! - One-Way Ticket to Candyland

(Rune Grammofon)

Hos Moha! fører mer struktur til mer ekstase.

Flere:

The Streets - Original Pirate Material
Einar Stray - Chiaroscuro