cover

Best Of 1990 - 2000 (Limited Edition)

U2

3 x CD (2002) - Island / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Pop / Voksenpop / Soul / Elektronika / Techno

Spor:
Even Better Than The Real Thing
Mysterious Ways
Beautiful Day
Electrical Storm (William Orbit Mix)
One
Miss Sarajevo
Stay (Faraway So Close)
Stuck In A Moment You Can't Get Out Of
Gone (New Mix)
Until The End Of The World
The Hands That Built America (Theme From 'Gangs Of New York')
Discothéque (New Mix)
Hold Me, Thrill Me, Kiss Me, Kill Me
Staring At The Sun (New Mix)
Numb (New Mix)
The First Time


BONUS DISC (The B-Sides)
Lady With The Spinning Head (Extended Dance Mix)
Dirty Day (Junk Day Mix)
Summer Rain
Electrical Storm
North And South Of The River
Your Blue Room
Happiness Is A Warm Gun (The Gun Mix)
Salomé (Zooromancer Remix)
Even Better Than The Real Thing (The Perfecto Mix)
Numb (Gimme Some More Dignity Mix)
Mysterious Ways (Solar Plexus Mix)
If God Will Send His Angels (Big Yam Mix)
Lemon (Jeep Mix)
Discothéque (Hexidecimal Mix)


BONUS DVD
The History Mix
U2 Best Of 1990-2000 DVD Trailer
Please (Live Mural Cut)
Beautiful Day (Eze Version)

Vis flere data

Se også:
Best Of 1990 - 2000 - U2 (2002)
No Line on the Horizon - U2 (2009)

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Uffda!

U2s samler i Limited Edition er faktisk ikke et spesielt attraktivt samleobjekt.

U2 har virkelig lagt seg i sælan for å gjøre sitt hittils svakeste tiår attraktivt for fans, semi-fans og ikke minst alle de som kommer til å løpe forvirra rundt i ring før stengetid på julaften. Det ligger en solid mengde jobb bak denna samler'n, det kan man ane. Men man kan også ane en tilsvarende solid mengde desperasjon, hvilket ikke er så rart da de bare rakk å slenge ut tre utgivelser før klokka viste 2000. All That You Can't Leave Behind blei kasta inn like før 12-slaget samme år og reddet dermed denne samleren fra den mer asymmetriske tittelen 1990-2001. Hadde det ikke vært for den skiva må det sies at dette hadde blitt en langt styggere affære.

Men, pent er det uansett ikke - i mitt perspektiv. Jeg er temmelig knallhard i mine formeninger om hvordan en samleplate skal bygges. Nå er det naturligvis mange måter å angripe denne byggeprossesen på, og som regel låses premissene allerede i tittelen. Er det "The Singles" du skal få? Javel, da er det singlene du får. Enkelt å vurdere. Er det en "Best Of"-løsning du får i handa? Ja, se da blir det som regel en helvetes prosess ut av det hele - en prosess hvor man murrende må konstatere at det er en eller flere andre priviligerte jævlers meninger som ligger til grunn for utvelgelsen. Slikt krever stillingstaken og balanserer alltid på kanten mellom full indignasjon og resignasjon. "Hvoffor i hælvete ække den og den låta med, hvoffor er den med og ikke den", osv. Man kan bli sliten av mindre.

For min del er det likevel nesten alltid KRONOLOGI som er kriterienes alfa&omega. Jeg syns det er en ærlig form for rekkefølge som gir lytteren en redelig sjanse til å høre utvikling i lydbilde og materiale. Det første som gjøres på denne samleren (i likhet med Best Of 1980 - 1990) er å blåse låtrekkas kronologi i småbiter. Etter at man møysommelig har prøvd å plukke sammen bitene og rekonstruere dem til et forståelig hele, kommer det virkelige sjokket: I neste instans oppdager man nemlig at det ER en eller annen, eller flere, jævler, som har tatt på seg oppgaven med å fortelle deg hva som er U2s beste låter. Intet sjakktrekk. U2 er tross alt et ganske populært band, faktisk et fordømt populært millionselgende band, og det å sende ut et utvalg av låtene deres under den bastante tittelen Best Of kan ikke sammenlikne med mindre enn en gjøk som veiver rødt flagg i trynet ditt mens han skriker skjendord over morra di.

Jøssda! Men jeg kan forstå det litt også. 90-tallet var ikke U2s flotteste øyeblikk sett under ett. Det var faktisk en heller ujevn periode, hvilket glatt hadde kommet frem i en kronologisk oversikt. Som den nerden jeg er skal jeg vie litt plass til å illustrere noen poenger. Her følger nemlig de representerte låtenes omtrentlige kronologi:

Mysterious Ways
One
Until The End Of The World
Even Better Than The Real Thing
Numb
Stay (Faraway, So Close)
The First Time
Miss Sarajevo
Hold Me, Thrill Me, Kiss Me, Kill Me
Discothéque
Staring At The Sun
Gone
Beautiful Day
Stuck In A Moment You Can't Get Out Of
Electrical Storm
The Hands That Built America

Jeg skal ta en liten omvei: Etter å ha forlatt 80-tallet som selve inkarnasjonen på begrepet "pretensiøse", starta U2 90-tallet utrolig sterkt og friskt med tungvekteren Achtung Baby - ei skive som spredte hele fem knallgode singler rundt seg over et års tid. Som en oppfølger til den støle "USA-hyllesten" Rattle & Hum, var den intet mindre enn en bombe som i stor grad redefinerte bandet som uhøytidelige og lekne i omgang med seg selv og andre, samtidig som de var mer på hugget musikalsk enn de hadde vært siden War (1983). Det var for godt til å vare; med Zooropa (1993) skulle det bli artsy-fartsy igjen, og med det gikk de inn i en ny identitetskrise. Sideprosjektet The Passengers, med Brian Eno (og Luciano Pavarotti), gjorde egentlig bare vondt verre, og her må vi rette en varm takk til Larry Mullen for å ha satt ned foten og pensa bandet mot mer kjente rock-jaktmarker. Først skulle de dog forveksle seg selv med et ti år yngre band og lage den riktignok mer rocka, men samtidig veldig fremmedgjørende og kontemporært sett ubetydelige Pop (1997). Først med All That You Can't Leave Behind (2000) returnerte de til det gitarbaserte lydbildet, hvorpå de igjen fikk blikk-kontakt med publikummet sitt. Den voksne popen trakk veksler på storhetstiden med The Joshua Tree, dog uten den ungdommelig forskende nerven, og ikke minst uten låter à la Bullet The Blue Sky og Exit som kontrasterende energiutbrudd og spenningsmomenter.

Skjønner du hvor jeg vil? U2 brukte 90-tallet til å virre rundt seg selv, tilsynelatende uten å forstå at de var i ferd med å bli voksne. Det kan nesten høres ut til at de tømte seg for ungdommelig kreativitet og energi i låtene på Achtung Baby. Synergien i eksperimentell vilje og et tidvis desperat uttrykksbehov gjorde låtene fra den skiva så ufattelig sterke i forhold til de mer nølende og tilbakelente øyeblikkene som fulgte på alle skivene etterpå. Dersom man førte opp den kronologiske låtrekka ovenfor i et diagram vil man ganske tydelig kunne se at de kvalitetsmessig starter på toppen, og deretter, i en generell betraktning, synker mot slutten av 90-tallet. U2 vet det. De som har satt sammen skiva vet det.

Og, kjære venner, det er her de begår fire store blundere: For det første sprer de de representerte låtene fra Achtung Baby ut i låtrekka, sikkert i håp om at de skal holde spenningen oppe blant de mer sedate innslagene. Dernest fjerner de et elementert kutt som The Fly - selve låta som introduserte U2 til nittitallet med et sjeldent tangert gitarskrell. Love Is Blindness fikk i sin tid lov til å sette et verdig og nervebesettende punktum for Achtung, og seiler med det opp som deres vakreste avslutningslåt, i hvert fall i denne perioden. Her er sporet totalt utelatt, og de siste minuttene blir i stedet viet den uforløste og litt intetsigende The Last Time fra Zooropa.

Nå skal jeg passe på å bremse ned nok til å påpeke at det er jevnt over godt U2-materiale som er lagt ned på denne samleren. Og selv om mange vil uttrykke savn over personlige favoritter, tror jeg ikke det er så mange andre låter som kunne fortalt så mye mer om bandets musikalske bredde og kapasitet under 90-tallet. Poenget er bare at Achtung-materialet blir så suverent og potent i forhold til resten. De øvrige blir stående et stykke tilbake som mer (Stay) eller mindre (Stuck In A Moment) hyggelige voksen-poppere, og det er i den erkjennelsen at stemningen ser ut til å ha nærmet seg panikk i plateselskapet. "Hva om vi slenger inn litt andre versjoner? Kan det være en redning i form av en nivåheving der?" Jepp, blunder #3 er remikser.

Når vi kan lese at samtlige tre låter hentet fra Pop foreligger i nye mikser, hva forteller det oss? Kan vi ane et noget ambivalent forhold til låtene fra den skiva? Forsøket på å remikse Discothéque, Gone og Staring At The Sun til heder og verdighet er imidlertid det dummeste som blir gjort på denne samleren. Staring At The Sun var faktisk et av de hyggeligere innslagene på Pop, men her ender den i likhet med Discothéque opp med å låte som en demoversjon mot albumversjonen. Litt heldigere er de med den flotte Gone hvor miksen har gitt mer rom for Bonos vokal og Edges piano, men den store forskjellen som skal rettferdiggjøre utelatelsen av originalen finner jeg ikke. Og for dere som har lest dere til et håp om at en remiks kan redde Numb fra Zooropa kan jeg bare si; beklager.

Den fjerde og siste blunderen er på sin side den mest pinlige, og samtidig den mest typiske. Jeg snakker om nye låter, laget ETTER at fristen for den dokumenterte perioden har gått ut - et stunt de prøvde ut med den bedrøvelige 98-miksen av B-sidekuttet Sweetest Thing på Best Of 1980-1990. De klarer ikke å dy seg denne gangen heller. Her får du den nye pausesingelen Electrical Storm og det temmelig anonyme forsøket på å skape en cinematisk storslagenhet i tema-låta The Hands That Built America fra Martin Scorceses film Gangs Of New York. Når Electrical Storm til alt overmål presenteres i en mykere William Orbit-miks, blir de spekulative baktankene badet i et flomlys så sterkt at en bare får lyst til å kaste inn håndkleet. Nei, vær så snill folkens, spillereglene er så så inderlig enkle, og det er liksom ikke mangelen på periodekvalifiserte låter i det samme kvalitetssegmentet som mangler - det er tross alt U2 vi snakker om ("Throw me a friggin' bone here!"). Ved å inkludere Miss Sarajevo fra Passengers-prosjektet viser de dessuten at lista ikke ligger all verdens høyt, og da hadde det ikke kosta så mye å slenge inn "kuriositeten" The Ground Beneath Her Feet fra Million Dollar Hotel-soundtracket. Det er tross alt en vakker låt, og den kunne bidratt til å høyne samlerens egenverdi da sporet ikke er å finne på noen ordinær U2-utgivelse.

Som en samler er denne skiva en temmelig sørgelig affære. Coveret er nesten kjemisk befridd for informasjon rundt periodens utgivelser, og det riktignok tjukke coveret inneholder vel ingen bilder som ikke tidligere er beskuet av den moderate U2-nyter. Låtmaterialet som sådan er godt nok, men ikke akkurat utilgjengelig i sine originale formater. Det skulle uansett ikke koste så mye mer å handle inn den komplette U2-katalogen fra 90-åra enn du må ut med for denne samleren - bare tenk på alle låtene du får ekstra hvis du gjør det. Det ligger ingen omtanke bak det å presentere denne skiva som en gave til noen du er glad i - til det stryker den deg alt for mye medhårs i sin dokumentasjon av en periode da U2 fremdeles hadde noe av busta stående.

B-SIDENE
Som den (u)lykkelige kjøper/mottaker av The Best Of U2 1990 - 2000 blir du også presentert med et utvalg av B-sider, remixer og "kuriositeter". For komplettistene der ute kan vi bare slå det fast med en gang; dette er ikke noen gullgruve. For den jevnere U2-fan gir den på sin side et meget vilkårlig innblikk i raritetene som har preget U2s singler, EPer og kassetter gjennom 90-tallet. Det blir med andre ord bare moro og interessant opp til et visst punkt.

Personlig finner jeg det interessant å trekke fram to låter. Ikke nødvendigvis i et kvalitetsperspektiv, men som underlag for en mer generell kommentar. Den første er coverversjonen av Beatles' Happiness Is A Warm Gun, B-siden fra singelen Last Night On Earth, her i en maskinelt remikset variant. Selv om den på et plan tåler sammenlikning med Tori Amos' flotte versjon på fjorårets Strange Little Girls, er det snarere U2s ikke ubetydelige mengde av referanser til andre artisters materiale jeg vil frem til. Her kunne de etter min mening like gjerne ha slengt inn tolkningene av Lou Reeds Satellite Of Love, Righteous Brothers' Unchained Melody, og ikke minst den desperat nerveflerrende versjonen av Cole Porters Night & Day som de leverte til tema-samleren Red, Hot & Blue i 1990. Dette er bare tre eksempler på den rikholdige katalogen av coverversjoner, live-kutt, demoversjoner og remikser du ikke blir presentert for her. Du ender bare opp med et tilfeldig glimt.

Det er videre ironisk at A-sideversjonen av Electrical Storm er å finne her blant B-sidene, mens William Orbits B-sideremiks har blitt plassert tidlig i låtrekka på stamsamleren Best Of. Etter min mening er A-siden klart å foretrekke da den løper mer i ett med U2s naturlige sound, det vil si med et klarere fokus på Edges karakteristiske gitararbeid og Bonos naturlig flytende melodiøsitet.

Av øvrige låter som får passere uten remiks finner vi en gitarbasert og friksjonsløs Summer Rain (fra Beautiful Day), det stemningsflytende og Daniel Lanois-aktige soulnummeret North And South Of The River (fra Staring At The Sun) og den faktisk ganske flotte gospel/soul-pastisjen Your Blue Room (som jeg ærlig talt ikke aner hvor ligger plassert i diskografien - jeg ække komplettist).

Blant remiksene finner jeg mest underholdning i B-sidene fra Achtung Baby; den stoner-aktige collagen Lady With The Spinning Head og den nesten klassiske Paul Oakenfold/Steve Osborn-eurotechnoversjonen av Even Better Than The Real Thing (The Perfecto Mix). Ikke nødvendigvis fordi de er bedre enn de andre, men fordi de vekker til minne en tid da U2 markerte en solid avstandstaken fra det pretensiøse imaget de hadde lagt til seg på slutten av 80-tallet. En tid da de signaliserte et slags anarkistisk syn på musikken under mottoet "alt er lov, alt er kult". Den agendaen så dog ut til å ryke en gang for alle med utgivelsen av All That You Can't Leave Behind - plata hvor U2 "fant tilbake til seg selv".

DVD
Det fattigste bidraget til denne Limited Edition-samleren er imidlertid den medfølgende DVDen (i et eget pappcover - takk for omtanken). Til de som tror at de ligger an til en høytidsstund foran surround-tempelet, kan jeg bare blåse konklusjonen med en gang. Den er avlyst. Midlertidig.

DVDen inneholder nemlig kun fire spor på til sammen 19 minutter. Det første, The History Mix, "forteller" historien om utgivelsenen på 90-tallet i Zoo TV-konseptets klipp-og-lim-estetikk, med andre ord ikke særlig sammenhengende, informativt eller underholdende. Spor to er en trailer på The Best Of 1990 - 2000 DVD (der den ekte høytidsstunden muligens inntreffer), kort fortalt en liten samling dårlig redigerte kutt fra bandets videoer. Spor tre er et tilsynelatende totalt tilfeldig valgt live-versjon av Please fra Pop Mart-turnéen i 1997, og til slutt blir vi presentert for vi en alternativ og mer uhøytidelig video til Beautiful Day. That's All Folks!

U2 ramler mellom alle mulige stoler med denne Limited Edition-versjonen av The Best Of 1990 - 2000. Den tilbyr intet fokus mot publikum, og jeg vil tro at fyllet som serveres her ikke er nok til å gjøre spesialsamleren mer interessant for noen grupperinger av fanskaren - utover de ekstremt ukritiske komplettistene som allerede har dette materialet i de respektive originalformatene. Under vurderingen av dette som en mindre attraktiv samler har jeg derfor valgt å være knallhard og satt en toer. Du er med andre ord advart. Musikken i seg byr på en temmelig koselig tur, spesielt på stamsamleren, men når den er over føler jeg mer enn noen gang at jeg er klar for et nytt årtusen og nye og mer spennende band.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


My Dying Bride - Songs of Darkness, Words of Light

(Peaceville)

Et album som er som et stort, deilig, blødende, åpent sår, en kjempediger, blank ny Mercedes og kjøttkakene til mor og mormor på en gang.

Flere:

Diverse artister - Song of America
The Core & Nils Olav Johansen - Blue Sky