cover

Live at the Apollo Volume II [Deluxe Edition]

James Brown

2 x CD (1968) - Polydor

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Funk

Spor:
Introduction to the James Brown show
Think
I wanna be around
James Brown (Thanks)
That's life
Kansas city
Sweet soul music
It's a man's man's man's world
Caravan


Introduction to "Star time" – Frankie Crocker with Sad Sam
Money won't change you/Out of sight
Bring it up
Try me
Let yourself go
There was a time
I feel alright
Cold sweat
Prisoner of love
My girl
Maybe the last time
I got you (I feel good)
Please, please, please
Bring it up (finale)

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


En egen kategori

Han hadde alltid rett, selv om han tok aldri så feil. Hans krav og kustus er nesten like legendarisk som musikken.

Mora var sikker på at gutten var død da han ble født i et skjul i skogen utenfor Barnwell i South Carolina i 1933. Flere slag måtte til før det ble liv i det lille barnet.

Jeg har en klar formening om hvordan det hørtes ut da James Brown skrek for første gang. Hvis du ikke har noen idé, har du gått glipp av en av de mest primale, skjellsettende, ekstatiske lydene i det forrige århundret.

James Brown skriker som ingen andre.
Han synger som ingen andre.
Han danser som ingen andre.
Han er en egen kategori.

Greit, hvis man vokste opp på åttitallet, er det fullt mulig å ha feil inntrykk av James Brown. Han sang for eksempel "Living in America" i "Rocky IV". Den er det bare bankboka hans, smakløse radiofolk og Bush-velgere som liker.

James Brown er nesten blitt en parodi på seg selv. Men sangene fra hans beste periode sprudler og spretter fortsatt. Singler som "I got you (I feel good)" og "Cold sweat" gir den samme gode, svette følelsen som på midten av sekstitallet.

Kun Elvis Presley har hatt like mange plasseringer på den amerikanske hitlista som James Brown. Han fant opp dansemusikken. Han er den mest samplede artisten i verden. Hvem kjenner ikke kallenavn som "Mr. Dynamite", "The godfather of soul","Sex machine" og "The hardest working man in show business"?

Han ble aldri noe særlig til albumartist. Til gjengjeld har ingen i historien lagt igjen mer kroppsvæske på scenen. Det var der han for alvor løftet seg ut fra slummen i Augusta, Georgia, og inn i bevisstheten til en hel nasjon. James Brown er en legende, kanskje den største enkeltfiguren i svart, amerikansk musikk. Den beste dokumentasjonen finner man på liveplatene fra The Apollo Theatre i Harlem, New York.

James Brown presset ut sitt første album på scenen i 1963. Jeg velger meg tvillingbroren, unnfanget fem år seinere. "Live at the Apollo volume II" kom i fjor i utvidet utgave med langt bedre lyd enn tidligere. Nå er det nesten som å sitte i armhulen til James Brown. Det er varmt, det lukter svette, det rister noe fryktelig. Når albumet er ferdigspilt, etter 23 låter, er det ikke bare James Brown som trenger en dusj.

Han ser ut som en neandertaler i designerklær.
Han klubber deg i hodet.
Han er en urkraft.
Han er gal.

Det var ikke enkelt å spille med James Brown. Han hadde alltid rett, selv om han tok aldri så feil. Hans krav og kustus er nesten like legendarisk som musikken.

Opptakene på "Live at the Apollo volume II" stammer fra 24. og 25. juni 1967.

James Brown er i godt humør denne kvelden. Han begynner konserten sittende. Han kler av duettpartneren Marva Whitney på "Think". Akkompagnert av tre fiolinister, synger han Tony Bennetts "I wanna be around". Han gjør også "That's life", best kjent i Frank Sinatras versjon.

Seinere lar han kameraten Bobby Byrd gjøre en nær perfekt versjon av "Sweet soul music". Bobby Byrd har en klassisk soulstemme. Innslaget ville ha vært det store øyeblikket i en hvilken som helst annen konsert. Men ikke når stedet er The Apollo Theatre, og scenen tilhører en annen, den største, mannen med den gylne sjelen.

James Brown fukter leppene og dasker løs på en 19 minutter og fem sekunder lang versjon av "It's a man's man's man's world". Når James Brown er så tent, så klar for å tilfredsstille og glede sitt publikum, eier han ikke bare Harlem og New York, men hele verden.

Han rimer "notion" med "ocean" på en måte man må høre for å tro. Han glir over i "Lost someone" og "When a man needs a woman". Han snakker, puster, stønner, klynker. Han stimulerer steder bare James Brown kan nå. Hvis musikk har et g-punkt, finnes det her et sted, på "Live at the Apollo volume II".

Stemmen vibrerer. Den støter hardt. Den føler seg fram. Den leter i mørket. Bandet pumper som et stort, bankende organ.

Sangen sklir avgårde.
Den flyter tjukk som sevje.
Den er er en eneste lang spasme.

James Brown leker, improviserer.
Han har gjort dette mange ganger før.
Han vet at han er god.

Men det er på disk 2 vi finner den egentlige konserten, den som drev The Apollo Theatre fra sans og samling. Det er her vi får høre definitive versjoner av tidlig gospelsoul som "Try me", "Prisoner of love" og "Please, please, please". Men det er også her James Brown for alvor tar steget over i funkens verden.

Buksa hans rakner ikke.
Men det gjør forestillingen om svart, amerikansk musikk.

"The groove is here", konkluderer James Brown mot slutten av "I feel alright".

Det skal være visst.

James Brown tar tak i skuldrene dine, danser deg rundt på scenen, tvinger deg ned i spagat, skriker deg i fjeset.

Mange spørsmål reiser seg i selskap med dette albumet:
Hvorfor har r&b blitt en så fantasiløs og flau sjanger?
Hvorfor kan ikke rapperne finne sine egne rytmer og riff?

Sannheten er at det like greit kunne vært lagt ned forbud mot videre forsøk på det James Brown gjør her. Enkelte ting kan ikke forbedres. "Live at the Apollo volume II" er et godt eksempel på det.

Slår man opp på "rytme" i et hvilket som helst leksikon, burde det stå et stort bilde av James Brown. Slike ord lar seg ikke forklare. Derfor burde det også vært en henvisning til dette albumet, "Live at the Apollo volume II".

Når James Brown skriker "take it to the bridge!", bandet forandrer retning og tramper fryktløst ut på den svaiende hengebrua, er det et av øyeblikkene som gjør livet verdt å leve.

Denne plata bør spilles til du ikke orker mer. Denne plata bør spilles til du ligger utslitt på golvet.

Men skaff deg for all del også "Live at the Apollo" fra 1963.
Og let etter sangen "Goodbye my love", der James Brown knuser knærne i et forsøk på å vinne tilbake sin kjære.

"I've got soul and I'm super bad", synger James Brown.

Jeg kunne ikke ha sagt det bedre.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 9/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Marnie Stern - This Is It And I Am It And You Are It And So Is That And He Is It And She Is It And It Is It And That Is That

(Kill Rock Stars)

Intrikat, energisk, progressiv og poptastisk, og definitivt noko for seg sjølv. Det er Marnie Stern det.

Flere:

Magnolia Electric Co. - Trials & Errors
Fe-mail - Syklubb Fra Hælvete