Brothers In Crime

CoStar

CD-EP (2003) - Only Ever / Rec90 / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Tamme vesten

Standard Bergens-poprock i et stilfullt, men akk så misvisende cover er hva eks-Libido-trommis Jørgen Landhaugs nye band varter opp med.

Av Ingrid K. Lund

Del på Facebook02.04.2003

Karneval er noe ordentlig tull. Jeg mener, hvis du ikke liker meg, hjelper det fint lite om jeg kler meg ut som Pippi Langstrømpe, dronningen av Saba eller Bagheera den svarte panter - jeg er fortsatt meg selv uansett hvor god forkledningen måtte være og hvor spennende det er å gjette hvem som skjuler seg bak hvilken maske. Denne fella hopper CoStar rett inn i. Ja, hele debutplata er i virkeligheten som et storslått maskeradeball.

Det eneste plateselskapet Only Ever Records vil røpe om sitt splitter nye band er at hovedmannen heter Jørgen Landhaug. Han var trommeslager i bergensbandet Libido, men denne gangen har han plukket opp gitaren, rensket sangstemmen og blitt frontfigur. Så langt, så godt. Men deretter starter forkledningene: I CoStar tar herr Landhaug navnet Brighton Gay. Med seg i bandet får han tre venner fra det tette, produktive musikkmiljøet i Bergen. De gjemmer seg bak artistnavnene Boris Flashback, Boy Volvo og Johnny Highway, og lar sin sanne identitet forbli hemmelig. Skal vi tro plateomslaget er ideen med CoStar at bandet skal være et slags fristed for musikerne, og tanken er at besetningen rundt Jørgen Landh... unnskyld, Brighton Gay skal endres for hver eneste plate. Fint, det. Men problemet med alle maskeringskunstene er at vi slett ikke kan ta coveret for god fisk - det er nemlig også en forkledning:

"Det var en gang i vesten, nærmere bestemt i Ytre Arna, Bergen rundt 1975, at en ung redneck ble født. Hans største interesser var cowboyer og indianere, westernfilmer og musikk." Sånn innleder Brighton Gay historien om seg selv på plateomslaget. Den er sikkert sann, men utvilsomt villedende. Jeg, mitt nek, tror umiddelbart at jeg har fått kloa i skøyeraktig Ville vesten-musikk med høy cowboyhatt-faktor. Mer feil kunne jeg ikke ta. Brothers in Crime EP høres nemlig akkurat ut som det man strengt tatt ville forvente av fire unge bergensmusikere av i dag: Dette er standard bergensrock slik Libido, Poor Rich Ones, Sister Sonny, Corvine, Magnet etc. etc. har laget mang en gang tidligere. Ikke noe galt i det, selvfølgelig - flere av Norges beste band har i øyeblikket tilholdssted i Bergen. Men hva i all verden er poenget med alt hemmelighetskremmeriet? Ærlig talt, hvorfor snakke lengselsfullt om Ville vesten og putte en cowboyhatt på coveret når det på en og samme tid både skremmer vekk de som liker bergensrock og skuffer nycountry-entusiastene? Humf.

Når irritasjonen over alle forkledningskunstene først legger seg, må jeg imidlertid innrømme at de seks sangene Brighton Gay med venner varter opp med faktisk er nokså bra. Tøffe gitarriff, smektende damekoring og elektronika-effekter er mikset sammen med sikker hånd, og resultatet blir opptil flere fengende låter. Best er Lee, en liten, hjertevarmende fortelling om mannen som ligger i sengen ved siden av kjæresten sin og er redd for å vekke henne.

Likevel: Jørgen Landhaug når ikke helt opp på nivå med Dave Grohl når han på samme vis bytter ut trommesettet med gitar og vokal. Stemmen hans er ålreit, men heller ikke mer. Og sangene er hakket for ordinære til å gjøre særlig dypt inntrykk. Men bruker CoStar mindre kreativitet på å late som, og mer krefter på selve musikken, skal jeg ikke se bort ifra at den lovede langspillsplata blir en gledelig lytteropplevelse.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: