11 Ubesvarte Anrop

Kari Bremnes

CD (2002) - Kirkelig Kulturverksted / Kirkelig Kulturverksted

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Behersket vakkert

Kari Bremnes kimser ikke med publikummets forventninger.

Av Øyvind Adde

21.11.2002

Ny plate fra Kari Bremnes, og man kan formelig hører tekokerne plystre i de tusen hjem. Bokklubbpakkene sprettes opp, der tennes levende lys gjennom stuen, putene dyttes godt opp i hjørnet og ullpleddet rulles ut over sofaens liggelengde. En pekefinger dytter mykt på 'Play', før den lar en sliten høstfingernegl flise løs på den vemmelige lille klistrelappen som er anbragt coveret med slik en grov uaktsomhet og mangel på respekt for delikat cover-art. Det er ingen vits i å la den bli på. Noe bytte er det ikke snakk om uansett. Det er jo Kari. Og du kan stole på Kari. Du kan stole på at denne vakre eksponenten for nord-norsk, sval og kontrollert sensualitet vil innfri. Hun vil gi deg et lite stykke mørk nostalgi, møysommelig rystet opp med en moden femininitet, overblikk og livsvisdom. Slår du opp ordet 'voksen' i et leksikon vil du nesten garantert finne et bilde av Kari ved siden av.

Kari Bremnes har så absolutt gitt sitt bidrag til følelsesmenneskene blant oss. Da de siste tonene døde ut på den nydelige minimalismen i Blå Krukke, startet hun så visst en Reise gjennom 90-tallet. En Reise som har streifet vare viser, ambient, world music, cabaret, rock-gitarens desperate skrik, Munchs tungsinn, venninders leven, samlivssatire og myke minutter. Hvis du har vært gjennom denne menyen tidligere, vil du ikke finne noe nytt på 11 Ubesvarte Anrop.

Du blir på ny servert et fint utvalg av varsomt innpakkede lydbiter, tilsatt Bremnes' tekster som speiler reflektert nostalgi, voksen sanselighet og mykt og intimt føleri. Når jeg tenker over det finnes det faktisk ikke så mange her i Norge som serverer voksenpop med den samme selvsikkerheten og i det samme kvalitetssegmentet som Kari Bremnes. Bjørn Eidsvåg. Dronning Mauds Land. Kanskje Jan Eggum. Uansett, blant disse setter jeg personlig så absolutt Bremnes høyest. Noe av grunnen er muligens nettopp fascinasjonen som følger fornemmelsen av at hun har full kontroll over uttrykket sitt. I den positive enden har det gitt henne muligheten til føre komposisjonene sine med tilbakelent koketteri, satire og svart humor - alltid med et lurt smil og skrått blikk ut over publikum. Litt som en norsk Marlene Dietrich, hvis du forstår hva jeg mener.

Som en i mine øyne negativ følge har det gjort henne en smule satt i sitt eget uttrykk. Litt for forutsigbar og uspennende, tydeligst eksponert gjennom en stemme som, uansett hvor vakker den er, sjelden føres utenfor jevne og lavmælte fraseringer over melodiene. Ved nærmere ettertanke er det faktisk hennes evne til å finne gode musikere som har tilført de mest spennende musikalske variasjonene gjennom årene. Stemmen har mer eller mindre alltid stått som en konstant - og naturligvis således også som en trygg identitetsbærer .

En plate med Kari Bremnes innebærer også et fokus på tekster, og enten de er ført i andres eller, som her, i hennes egen penn kan du også være trygg på å finne kvalitet i ordsammensetningene. Man kan som lytter/leser naturligvis mene mangt og mye om lyrikk. Viktigst er det dog at Bremnes formidler sine linjer med tro, innlevelse og en fingerspitzgefühl for sublim vokal dramaturgi. En side av lyrikken hennes har imidlertid alltid satt meg på sidelinja: Jeg syns ikke at hun er noen god historieforteller. Tidligere låter som Københavnerkneipe og En Elsker i Berlin ble tømt etter to, tre gjennomlyttinger fordi de er så lukkede for tolkning. Denne gang er det Fantastisk Allerede og til dels Beskyttelse som først brukes opp for min del. Jeg liker bedre når hun lar det ligge rom for meninger mellom ordene og setningene. Det høres også at det er disse tekstene som fungerer best i samspill med musikerne. Det er nettopp i spenningen mellom "åpne" tekster, et insisterende rytmefundament og smått eksperimentelle gitargrep og klanger fra Børge Petersen-Øverleir, at Bremnes' stemninger vokser frem som umotståelige skjønnheter. Lytt til Kontroll og Klar så vil du forhåpentligvis forstå hva jeg mener.

Plata er umiddelbart en vakker affære, særlig i et øyeblikk som den kontemplative klaverballaden Lys Anorakk. Etter noen gjennomlyttinger faller jeg dog over i vissheten om at jeg allerede har hørt innholdet via de tidligere CDene. Har du tilnærmingsvis Kari Bremnes' samlede 90-tallskatalog bør du således kanskje sette et tankekors ved nødvendigheten av denne utgivelsen. Skulle Bremnes imidlertid være et nytt bekjentskap for deg, er den et like godt utgangspunkt som noen av de øvrige utgivelsene. Etter 12 år i selskap med damen syns jeg for min del at det aller vakreste med Kari Bremnes' nye CD er tittelen; 11 Ubesvarte Anrop. Og jeg skulle så inderlig ønske at den var et slags rop. Et rop som signaliserte at det var større grad av fyrrighet og livsgnist der inne i mørketida. Det anropet hadde jeg så visst ikke latt runge ubesvart.

Groovissimo

Paganus - Kalla

Paganus ivrer for at vi på nytt skal ikle oss skogspelsen og ikke bryte en kontinuitet som har vart i titusener av år.

Flere: