Presidential Suite

Gonzales

CD (2002) - Kitty-Yo / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Velkommen til fest

Sex, selvtillit og introduksjonen av grandpianoet til hip-hopen.

Av Jan Olav Glette

Del på Facebook11.05.2002

Hip-hopere, dansefolket og indie-rockerene har fått en ny favoritt. Skjønt kanskje aller mest de to sistnevnte. Med låta Take Me To Broadway virker den eksentriske, sexbefengte canadisk-tyske rapperen Gonzales å være i ferd med å krysse over til det store musikkpublikummet.

I likhet med sin musikalske slektning Peaches er han ingen stor rapper om man måler etter vanlige størrelser som flyt, rim, oppfinnsomme beats eller produksjon. Han har en eksperimentell hiphop-stil som kan gi noen assosiasjoner til DJ Shadow og hans fortettede blanding av stiler og ideer. Forskjellen er vel den at Gonzales ikke er så opphengt i detaljer og ikke har like mange nivåer i musikken sin tross nesten enda større musikalsk spennvidde. Produksjonen er mye enklere og mer lo-fi. Grooveboxen er det essensielle instrumentet ved siden av stemmen, piano eller keyboard.

Det som gjør canadieren så forfriskende er hans upretensiøse tilnærming til både musikk og livsstil. I en genre fylt opp med kvinnefornedrende tekster og machotøffhet, eller på den andre siden politisk korrekt bevissthet og bekjennelser fra fattigstrøkene, bringer vår mann humor og moro inn i det hele. "As an entertainer you basically are just the sum of your audiences thoughts about you. And anyone who pretends otherwise is just bullshitting", som han sier det selv i åpningskuttet So-Called Party Over There.

"Chilly" Gonzales har gitt ut tre høyst ulike album. Han inkorporerer cabaret-jazz, lounge, musical-crooning og elektrofunk i sitt hip-hop groove og finner plass til avantgarde og newage elementer som gir låtene en annerledes vri. Det handler i stor grad om varme beats, musikalsk lekenhet og ærgjerrige, vittige på-kanten tekster.

Det nye albumet er hans lettest tilgjengelige, og er spekket med cheesy melodilinjer, 1970-tallsdisco og funk-referanser, ballader og flere musical-pastisjer enn noen gang før. I likhet med de drøye tekstene som preget de to forgjengerene, The Entertainist og Gonzales Uber Alles, er det hele tiden på kanten av hva mange kan klare uten å krepere. Det balanserer hele tiden på en knivsegg mot det spekulative og det plumpe. Merkelig nok og heldigvis klarer likevel mannen bak den jødiske funken alltid å vinne oss over på den riktige siden. Nøkkelen er den endeløse humoren som synes å være episenteret i Gonzales uttrykk; et uttrykk som først og fremst er morsomt og underholdende, men likevel ganske så unikt i dagens musikkflom.

Gonzales ble forøvrig nektet innreise til gamle Gnore etter å ha blitt "ferska" med litt hasj i forbindelse med innreisen til en spillejobb på Oslo-klubben Blå i 2001. Vi kan bare håpe at vår humorist klarer å styre unna rusmidlene lenge nok til et kort Norges-opphold og at noen arrangører lykkes å skaffe mannen visum.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: