cover

Sunlit

The Hillstone Halos

CD (2005) - Big Dipper

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Norwegian depression

Spor:
Five Kisses on My Cheek
Hence All Your Fears
Sunlit
Moments
A Painfull Tell All Clue
Better Days
62 Places
All Cats Are Grey

Referanser:
Minor Majority
Merry November
Ai Phoenix

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Fra dur til moll

Firerbande som til daglig sparker baller har satt seg ned i hver sin gyngestol for en liten hvil.

De fire musikerne bak The Hillstone Halos pleier til vanlig å gjøre seg bemerket i langt mer pågående sammenhenger. Det er godt stykke fra The Cumshots, Thulsa Doom og Bronco Busters til det vi får servert her, for å si det forsiktig.

Denne kvartetten har tidligere virket som Done Somebody Wrong, men skiftet navn i 2004. Utkommet er uansett det samme: Stillferdig og lavmælt tristesse, "cowboy lullabies", melankolsk betonte, langsomt penslede melodier og harmoniske, søvnige duetter. Omslaget er dekket av høstlige blader, som for å virkelig underbygge stemningen de søker å skape. De åtte sangene på debutplaten oppsøker dermed noenlunde samme terreng som Spokane, Low og Tindersticks, her hjemme representert ved for eksempel Minor Majority (Five Kisses On My Cheek), Merry November eller Ai Phoenix. Denne sedate stilen har også sine fallgruber, og er slett ikke så enkel å beherske. The Hillstone Halos har alle elementene på plass, men de klarer likevel ikke å lage en plate som kryper helt inn på de rette stedene.

Det er sikkert mange som er skeptiske når rockere skal krype inn i armkroken, men det poenget trenger ikke utbroderes. Det viktige er at The Hillstone Halos ikke lykkes med å skrive like sterke låter som de nevnte artister. Når nerven mangler og melodiene svaier som en likegyldig høstbris, så er ikke spranget mellom "vakker melankoli" og "stillestående blekhet" særlig stort. The Hillstone Halos balanserer helt på kanten med Sunlit, uten å ramle sammen.

Ole Petter Andreassen har en mørk stemme som kan minne om Steve Von Till, Mark Lanegan eller Chris Eckman, bare litt mer pregløs, men som myknes i samsang med Anne Liv Tresselt. Selv om grepet er noe velbrukt, fungerer akkurat dette samarbeidet godt. Det er bare synd de ikke har mer gripende melodier eller et mer spennende lydbilde å jobbe med. Sunlit er nemlig en ganske uspennende plate. Hele produksjonen er søvnig og tam og fremføringen skjer uten nødvendig nerve. Det betyr ikke at det ikke er noen fine øyeblikk her: Inderlige spor som A Painful Tell All Clue og Better Days har noe av tidlig Low og Spokane over seg, og med et orgel som fyller godt inn i lydbildet så nærmer de seg hellig grunn. 62 Places har et nydelig refreng, og den lange orgelintroen på All Cats Are Grey (Robert Smith) er som tatt rett ut av Songs: Ohias Impala (1998). Vel og bra alt sammen, men helhetlig er ikke Sunlit i nærheten av å være i samme klasse. Intensjonene er gode, men grepet løsner et sted på veien.

Ole Petter Andreassen og hans band har satt seg godt til rette i gyngestolen, men den høneblunden de tar mellom hverdagens hardere slag smitter litt for ofte over på lytteren, er jeg redd.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Wire - Red Barked Tree

(Pink Flag)

Ikke like ukonvenjonelt som i glansdagene, men jakten på den perfekte poplåten fortsetter.

Flere:

Annar Follesø & Björn Nyman & Christian Ihle Hadland - Bartók
Jaga Jazzist - One-Armed Bandit