Advertisements For Myself

Brave Captain

CD (2002) - Wichita / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Hva som gjør en kaptein til en kaptein!

Staselig bukett med psykotronisk flower-pop fra Martin Carr, alias Brave Captain.

Av Dag Erik Asbjørnsen

Del på Facebook02.02.2003

For en god stund siden tok XTC en tur i tidsmaskinen og snurret seg tilbake til 1967 med sitt baklengse alter ego The Dukes Of The Stratosphear. Det kan være fristende å påstå at superhelten Brave Captain har vært så modig at han har sust inn i vår tid, men at han vender tilbake til 60-tallet så fort oppdraget er fullført: Nemlig å utprøve så mye teknologi som mulig i hui og hast!

Selv om Martin Carr tilhører Beatles sin tidsalder oppe i hue, så benytter han tonnevis med elektroniske bearbeidinger à la Broadcast og Aphex Twin, særlig i form av korte snutter mellom de (ekstra)ordinære sangene. (Dette er litt av samme grunnidé som High Llamas hadde på Cold And Bouncy, men med forskjellig resultat.) Dette er en ny tendens nå i forhold til hans to tidligere soloalbum, som i større grad vektla 60-tallet.

Før Brave Captain var Martin Carr hovedmann i undervurderte Boo Radleys. Deres Wake Up står fortsatt som en ruvende klassiker i britisk 90-talls indie-rock/britpop, utgitt på Creation. Carr har fortsatt samarbeidet med Dick Green og Mark Bowen, som etter at de sluttet der startet sitt eget selskap Wichita (her finnes andre spennende ting som Bright Eyes, Wauvenfold og Her Space Holiday).

Plateselskapet har fått sin velfortjente hyllest på åpningssporet The Sound Of Wichita. Her er en eksotisk blanding av elektroniske jungeltrommer og treblåsere, fuzz-bass og ekkodruknet sang. Etter en del elektronisk konfetti får vi Stand Up and Fight, en heftig og rask poplåt som er halvveis maltraktert av distortion. Nettopp denne overivrigheten til å prøve ut nye effekter er typisk for Ian Carr. Rod's Got One har større sjangs for radiospilling med sin Lennon-aktige vokal, fengende plasttrommerytmer og underholdende elektroleketøy. Platas første typiske britpop-ballade heter selvfølgelig I Was a Teenage Death Squad, det hadde vært hysterisk morsomt å høre Elton John synge den! Dive snur på det hele med sitt voldsomme adrenalin-kick, her dykker vi ned i retning av Chemical Brothers. This Weight That You Have Found ligger veldig nær opp til Super Furry Animals, som vel må sies å være Carrs nærmeste musikalske referanse, plata sett under ett. Betsi's Beads er et annet knallspor med presise vokalharmonier og en god balanse mellom flerfoldige gitarpålegg og diverse electronica. "I drink too much, and I fool around. Oh honey, I am trouble. I never know which way to" - Jusst precis, som Sten Broman ville ha sagt! Nivået holder seg gjennom hele albumet med Fucking Sunday og Mobilise som enda et par absolutte kremlåter. Dette er nesten for mye bra musikk på en gang!

Samlet sett er dette en frodig bukett av friske og kreativt manipulerte poplåter som tangerer det geniale, og bugner av løpske lyder og spontane innfall. Brave Captain byr på en real flyvetur i en underlig gul ubåt - nothing is real! Den varer helt til du åpner øynene og konstaterer at kapteinen har utført sin beste flight til nå! Ikke la deg lure av det kjedelige omslaget, det ligger imponerende mye moro inni! Løp og kjøp!

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: