cover

Greatest Hits

The Fugees

2 x CD (2003) - Columbia

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
R'n'B / Reggae

Spor:
Fu-Gee-La
No Woman, No Cry
Ready Or Not
Killing Me Softly With His Song
The Score
How Many Mics
Cowboys
Nappy Heads (Remix Radio Edit)
Vocab (Refugees Hip Hop Remix)
The Sweetest Thing (Mahogany Mix)
A Change Is Gonna Come (Live)
Killing Me Softly With His Song (Live)
Freestyle (Live)
Ready Or Not (Clarke Kent Remix)
Ready Or Not (Salaam's Ready For The Show Remix Instrumental)
Fu-Gee-La (Refugee Camp Remix)
Fu-Gee-La (Sly & Robbie Mix)
Killing Me Softly With His Song (Sound Barrier Remix)
No Woman, No Cry (Remix w/Steve Marley)

Referanser:
Bob Marley
The Tranzlator Crew
Arrested Development

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Det beste fra The Score og 10-12 fyllere

Et uverdig og unødvendig gravøl for The Fugees. Her får du oppskriften på hvordan man tar en dårlig og en bra utgivelse og smører dem sammen.

Det begynner å bli stadig vanskeligere å si noe fornuftig om de utallige best of-samleplatene som forpester markedet, og villeder godtroende platekjøpere til å kaste seg over døve samlinger som holder en kvalitet langt unna originalutgivelsene. Irriterende nok ser det ut til at samlemanien ikke stopper på de artistene som har hatt en lengre karriere eller produksjon, der man tross alt kan lage litt snasne varianter av samlerne fra gang til gang. Her tyter det gang etter gang like godt ut samleplater for artister som kun har laget to album! Hva faen er dette? Hvor åpenbar rip off er det egentlig lagt opp til? Jeg har nylig omtalt The Ultimate Collection til Edie Brickell & The New Bohemians (2002), som bestod av et par studioalbum, litt fra Edie Brickells sin marginale solokarriere og litt annet søppel. Her får du samme historien igjen og igjen med The Fugees. Columbia Records kliner sammen The Fugees sine to album, litt annet rask og en hel "bonus-cd" med kun dvaske remikser, og kaller det "Greatest Hits"??? Hallo!! Kanskje Columbia heller skulle ha brukt kronene på å skrape sammen denne plata til å invitere Pras, Wyclef og Lauryn ut på en søt liten forretningslunch, der de prøvde å smigre de begavede tre til en liten gjenforeningsfest?

Dette er en best of-samler der selskapet ikke engang har giddet å lage litt forseggjorte detaljer av ting som teksthefte eller bilder. Her er låtene bare skrapt sammen og satt opp i en liste, uten et salig ord om The Fugees sin karriere som tross alt varte i godt over ti års tid. Alt signaliserer en økonomi-samler av verste sort. Med tanke på at dette er kjørt ut av Columbia og ikke Jalla Records Inc. så kunne man i hvert fall håpe at det ble investert litt budsjett i saken. Det virker det absolutt ikke som det har blitt gjort, med tanke på hvor tilfeldig dette albumet er bygget.

Hva får vi da? Vi får de aller fleste låtene fra The Score (1996), som jo er veldig bra låter men som du sikkert allerede har. Dernest legges det på noen få kutt fra den direkte pinlig dårlige Blunted On Reality (1994), der The Fugees kjører en helt annen og litt småpinlig gangsta-inspirert stil. Blunted On Reality er ganske enkel rap, mens The Score er rap iblandet RnB og pop. Noen vil påstå at The Fugees her drar i retning av Arrested Development, som jo klarte å holde sin hiphop og rap innenfor et sterkt rytmisk og "afrikansk" preg. Jeg skal ikke gå inn i en nærmere analyse av The Score her, men kort slå fast at det er en glimrende skive som kom seilende som en kjempeoutsider i 1996, mye takket være coverversjonen av Killing Me Softly With His Song. Denne red hitlistene store deler av 1996, og var nok brekkstanga til både The Fugees og de tre medlemmenes senere solokarrierer.

Greatest Hits inneholder noen slappe livekutt på slutten av første plate, samt noen solospor fra Lauryn Hill. Mens plate nummer to er totalt viet "the art of remixing", uten at denne klarer å trekke opp samleren på noen som helst måte. Her finnes Clarke Kents remiks av Ready Or Not, Sly & Robbies remiks av Fu-Gee-La og Steve Marley har jobbet litt med No Woman, No Cry for å nevne noen. Da originallåtene kom for 7-8 år siden, blir følelsen av diverse remikser ganske så uinteressant å lytte på i år 2003. Og som remikser har de også liten musikalsk verdi. På slutten tipper det hele over i litt for sukkersøt mimring når Steve Marley skal gjennomføre No Woman, No Cry som "sønn av sin far" med The Fugees som backingband.

For å oppsummere så er hele poenget med denne samlingen dette: har du allerede The Score (1996) i platesamlinga, er dette et meningsløst kjøp. Hvis du ikke har den, er det heller The Score du bør kjøpe, da det er lite spennende å by på her. Jeg venter heller spent på neste soloplate fra Lauryn Hill. Hvis man ser bort fra den siste akustiske dobbeltskiva hennes (Unplugged 2.0, 2002), så er det henne jeg synes har klart seg best etter at The Fugees gikk i grava. Og opp fra grava kommer de definitivt ikke med en Greatest Hits av dette kaliberet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


PJ Harvey - Let England Shake

(Island)

Poetiske men ubarmhjertige krigsreportasjar, og elsk/hat songar om ein nasjon iferd med å visne på rot.

Flere:

J. Mascis - Several Shades Of Why
Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet - Pixiedust