cover

Wings Over America

Vibracathedral Orchestra & Sunroof!

CD (2003) - VHF

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Eksperimentell / Støy / Krautrock / Elektronika / Drone

Spor:
Frogs
Dharma Gin
Free Wild Samples
Justy
Flutter
The Sea Is Maine S.S.
Snow Covered Hills
Ornamental Lake of Death
City's Sirens Off
Festival Hall
Put Yr Arm Around Me
Spectre's Honesty Tongue
Let a Thousand Flowers Bloom

Referanser:
Windy & Carl
The Velvet Underground
Autechre
LaMonte Young
Flying Saucer Attack
Labradford
Jackie-O Motherfucker

Vis flere data

Se også:
Bees - They Will Sting You/Rain Gutter Teasing Rusty Cat Sneezing - Phonophani & Vibracathedral Orchestra (2003)
The Queen of Guess - Vibracathedral Orchestra (2002)
Turning On the Rooster - Vibracathedral Orchestra (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Katter på hett, vibrerende soltak

To eksentriske band flyr over dammen på vei til Amerika. Her er resultatet av flyveturen. Man, those skies were beautiful.

Sunroof! og Vibracathedral Orchestra er to britiske band som drar i relativt forskjellige retninger, men som likevel har mangt og mye til felles. Ikke minst gleden av å benytte droner, altså en tone som holder stand over lengre tid ved hjelp av for eksempel fiolin, keyboards eller fløyte, i sin musikk. Da de to skulle turnere sammen i USA høsten 2003 satte de i hop Wings Over America (tittelen har ingen umiddelbare referanser til Paul McCartneys Wings-plate av samme navn, så vidt jeg forstår), både som en markering av samarbeidet og for å hjelpe til med finansieringen. Jeg fikk ikke sett de to på turneen, men takket være denne platen kan jeg levende forestille meg at det må ha vært et vellykket prosjekt.

Sunroof! har eksistert siden slutten av 90-tallet og er sentrert rundt gitaristen Matthew Bower (Total, Skullflower). Han er kjent for å utforske drone-basert industriell støy gjennom mange år, blant annet i samarbeid med den anerkjente gitaristen Richard Youngs. Som Sunroof! har han lagt fra seg noen av støyfrekvensene til gode for mer psykedeliske far-out installasjoner ikke ulikt Flying Saucer Attack og Windy & Carl.

Det som presenteres på første halvdel av Wings Over America tilhører Sunroof! gjennom 8 låter og 40 minutter. De åpner ganske maskinelt med Frogs, som en togreise langs istykkerrevne skinner gjennom et krigsherjet fremtidslandskap. Og der skal vi oppholde oss en stund. På Dharma Gin holdes en statisk drone gjennom hele låten, men fortsatt med radbrekkende støy som knitrer hissig langs den rette linjen. De skifter spor på Free Wild Samples og Flutter der det er lyden av samplede gitarer som presses gjennom Sunroofs mange støysendere og kommer rykkesvis og støtende ut igjen, fortsatt som en ustabil drone. Det kan sikkert virke langtekkelig, men Bower pakker seg godt inn med flere lag av varme, pulserende lydtepper og holder monotonien på en viss avstand. Sentralt på denne delen av platen står 11 minutter lange The Sea Is Maine S.S. Her trekkes elementene til det ytterste, og låten vil nok for mange oppleves som en prøvelse hvis man da ikke suges inn i kombinasjonen av ro og forstyrrelser, monotoni og bevegelse. Enerverende eller suggererende, det avhenger vel mest av dagsformen. Mer langs grensene til Boards of Canada er det uansett en lettelse å ankomme de vennlige Snow Covered Hills etter en såpass strabasiøs ferd. Overgangen til Vibracathedral Orchestra lettes ytterligere gjennom The Ornamental Lake of Death der det for første gang kan spores en en mer rytmisk tilnærming. Jeg har i hvert fall størst utbytte av disse to siste etappene med Sunroof! som reiseleder.

Den siste halvtimen står altså Vibracathedral Orchestra for. Der Sunroof! tenderer mot mer kompromissløs industri-støy benytter VCO seg av mer organiske effekter for å skape sine droner. Inn kommer fløyter, harper, bjeller og dyrelyder som erstatning, og med fiolin (og sekkepipe?) som fremste drone-drager i stedet for gitar/keyboards. Personlig foretrekker jeg Vibracathedrals uttrykk fremfor Sunroof, det er noe mer åpent og søkende med dette bandet som på meg virker mer tiltalende. De bruker riktignok fem minutter med å komme skikkelig i gang og slå av alle sirenene (City's Sirens Off), men da har de rugget seg dypt inn i tåkeheimen på vei mot Festival Hall. Igjen skaper VCO døsig evighetsmusikk, som høres ut som det er tatt opp på en jamsession mellom tidlig Velvet Underground og Can. Det pumpende drivet til VU kan også oppleves i I Fell Asleep (som et ironisk svar til sedate Festival Hall?) og videre med Put Yr Arms Around Me og Spectre's Honesty Tongue. Titlene bindes sammen av kontinuerlige stamme-rytmer, og det er ikke før på Let a Thousand Flowers Bloom at VCO trekker pusten, setter seg og lar blomstene blomstre i fred.

De er fremme. Og det er vi også. Takk for turen.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


William Hut - Versus the End of Fashion Park

(Banana Party)

Du verden så treffsikker han er i sin melodiførsel, denne vemodige vestlending.

Flere:

Gwen Stefani - Love. Angel. Music. Baby.
Geoff Berner - Whiskey Rabbi