Genre:
Rock
Spor:
Black is the Colour
Angel Eyes
Where the Boys Are
My Funny Valentine
For Emily
Leavin' On My Mind
You Don't Know What Love Is
I'm Sorry
I Fall to Pieces
Strange
Song to the Siren
Referanser:
a-ha
Pernice Brothers
Bobby Vinton
Grant Lee Buffalo
Gene Pitney
Roy Orbison
Sanger for den blå time
11 coverlåter fra John Grant og The Czars, som strekker seg fra ABBA til Tim Buckley, og sneier innom noen riktige klassikere underveis.
Del på Facebook28.06.2006
Det har bestandig vært et melankolsk islett i ABBAs poplåter som har appellert til denne lytter, en nostalgi over vokalharmoniene og et sørgmodig drag langs de - alltid - smekre poplinjene. Det er dette elementet The Czars griper fatt i når de gjør sin versjon av Angel Eyes (fra Voulez-Vouz). I front er selvsagt crooner-vokalist John Grant, med en ganske stor, stoisk røst et sted rundt Gene Pitney/Joe Pernice. Hva passer da bedre enn å gjøre Neil Sedakas Where the Boys Are, som en høystemt sistedans på prom night 1961? Fra åpningssporet, tradisjonelle og nydelige Black is the Colour (som musikalsk minner om noe Espers kunne gjort), er denne platen en hyllest til noen av de virkelig store låtsnekkerne. The Czars forvalter materialet ærbødig, men klarer likevel å tilføre noe nytt til allerede perfeksjonert vare. Det gjelder særlig Angel Eyes som Hart fyller med nok kraft alene, men også på flere andre av disse 11 coverversjonene.
Utstrakte (nesten 9 minutter) My Funny Valentine draperes med blå fløyel, delikat gjort, selv om John Grant ikke når opp til de Store stemmer og klassiske låtskrivere som i stor grad hylles her, enten de kommer fra Brill-bygningen, New York eller fra Nashville. Grant har en varm, fin stemme det er lett å like, og som det er lett å tro på. Det virker ektefølt, og tidvis når han også de store høyder. Duetten med Paul Frazer i Leavin' On My Mind er for eksempel av den klassiske typen, med Frazer i Emmylous rolle og tilhørende gåsehudfaktor. Den åpne versjonen av Tim Buckleys Song to the Siren åpner også porene til det hardeste steinhjerte.
Sorry I Made You Cry er en passende tittel, for de aller fleste av disse coverlåtene hører hjemme i de blå, vemodige timer. Alle innspillingene er gjort med en enkel instrumentering, i hovedsak akustisk basert, noe som åpner for den fyldige røsten til Grant. Det er slett ikke så dumt, men når det samme grepet gjentas gjennom 11 låter savnes også en rikere variasjon, en noe mer offensiv måte å gripe an eller tilnærme seg tradisjonsmaterialet. På den annen side skaper denne entydige stilen inntrykket av en hel plate, mer enn en tilfeldig samling favorittlåter. Derfor vil nok Sorry I Made You Cry også appellere ikke bare til allerede etablerte fans av bandet, men tilfredsstille de som lengter etter et soundtrack å gråte til mens de minnes de gode, gamle dager.
Et par blek kutt til tross (for eksempel Paul Simons For Emily og småtrøttjazza You Don't Know What Love Is, en stil Grant ikke matcher helt), Sorry I Made You Cry har i det store og hele blitt et vellykket coverprosjekt, som ikke minst samler løse tråder i Czars' diskografi på en samlet plate.
Men førsteprisen går til Angel Eyes - ett blikk og du er hypnotisert.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Savages - Silence Yourself
PLATEOMTALE: Vår anmelder lar seg begeistre av debutalbumet til britiske Savages - som byr på postpunk med ekko fra Patti Smith, Bauhaus og Black Sabbath.
Low i Oslo
Minnesota-bandet feirer 20-årsjubileum med nytt album og turné som fører Low til Blå. Vi varmer opp til konserten med en fersk video som du kan sjekke her.
Jenteslipp
Øya med tre nye navn i dag, Cat Power, Laura Mvulah og Mona & Maria meldt klar for Middelalderparken i august.
Groovissimo
Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er
()
Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.
Tidligere:
Sangeren heter vel John Grant, og ikke John Hart?
Takk for korreksjon - kanskje jeg tenkte på Grant Hart fra Hüsker Dü da jeg skrev teksten...