Night on Earth

Tom Waits

CD (1992) - Island

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Verden rundt med Tom Waits

Soundtrack til Jim Jarmusch' fantastiske film - en ferd gjennom fem storbyer natterstid.

Av Johnny Wilhelmsen

Del på Facebook22.02.2012

Ikke på høyde med Tom Waits' 80-tallsutgivelser, men et soundtrack som fungerer fint.

På starten av nittitallet var Tom Waits en særdeles opptatt herremann. Han fortsatte med skuespill, satte opp et teaterstykke i Europa (noe jeg definitivt skal komme nærmere tilbake til), og spilte også på andre artisters album. I 1989 bidro han med vokal på en The Replacements-låt, mens han i 1991 var stemmen "Tommy The Cat" på Primus' album Sailing The Seas Of Cheese. Han fant virkelig tonen med Les Claypool (vokal og bass i Primus), og disse to herrene opptrådte senere på en rekke av hverandres album. Dette var helt klart med på å få Waits ut til et større publikum, ikke minst til de som var hektet på den alternative rocken. I tillegg til alt dette, skrev Waits også filmmusikk, og når hans gode venn Jim Jarmusch ønsket hans tjenester for hele soundtracket til hans nye - og fabelaktige - film, Night On Earth, så var ikke Tom sen om å takke ja.

Dette albumet bærer sitt tydelige preg av at det er et soundtrack, og kan således ikke betraktes som en av hans ordinære studioutgivelser. Kathleen Brennan skrev tre av låtene sammen med sin mann, mens Tom alene står for de resterende og instrumentale sporene. Filmen er en fantastisk reise verden over (New York, LA, Paris, Roma og Helsinki), og all handling kretser rundt taxier i nevnte byer. Mer hadde jeg ikke tenkt å si om filmen, annet ann at handlingen i Roma er helsprø og festlig, mye takket være en Roberto Benigni i storform. Den internasjonale innfallsvinkelen gjelder også musikken og et soundtrack som, sprikende, blir til under reisen. Det er kun blåseren Ralph Carney og altmuligmannen Francis Thumm som er med fra tidligere album, og Tom introduserer den utmerkede gitaristen Joe Gore, trommisen Mule Patterson, samt en Josef Brinkmann på trekkspill.



Det hele starter rett så vanlig, noe som betyr strålende og nydelig, med låten 'Back In The Good Old World (gypsy)'. Her synger Tom som den buldreren vi har blitt vant til, spessielt utover 90-tallet, og låten kunne vært på hvilket som helst av trilogi-albumene fra åttiåra, spesielt Franks Wild Years. Så følger en rekke instrumentalspor, drevet fram av rytmer, blåsere, trekkspill og til og med cello. Cellisten Matthew Brubeck har helt klart en sentral rolle i dette prosjektet. 'Los Angeles Mood' og 'LA Theme' er selvsagte her, det samme er 'New York Mood' og NY Theme' - melodier som er tydelig inspirert av Kurt Weill og hans catchy stil. På grunn av den kule bassgangen, det jazza barpianoet og en heftig trompet signert Carney, vil jeg trekke fram 'New York Theme (hey, you can have that heartattack outside buddy)' som en slags höydare blant disse.

Så følger nok en trompet/bass-styrt låt, 'Baby I'm Not A Baby Anymore', hvor kabaret, mørke, røykfylte kjellere og lettkledde damer trenger seg på i en låt som glir over i valsutgaven av 'Good Old World'. Tom byr på karneval i 'Carnival (Brunello Del Montalcino)', før han fyrer løs 'On The Other Side Of The World'. Dette er den andre låten med vokal, og nok en låt som meget vel kunne vært på 'Franks Wild Years', samtidig som den er et slags omen om hva vi har i vente utover 90-tallet. Dette er en rolig sak med Tom på pianokrakken, og et lystig trekkspill som følgesvenn. Joe Gore beviser at han mer enn behersker banjoen, og Mule Patterson at han er en tålmodig trommis. Carney kompletterer det hele med sin klarinett, som han som vanlig høflig plasserer bakerst i lydbildet.



Veien videre går til Paris med en sigøynermelodi, samt 'Paris Mood (Un De Fromage)', før turen går til Roma gjennom melodien 'Dragging A Dead Priest'. Låten er like kaotisk som Benignis skuespill, og beskrives vel best som eksperimentell jazz. 'Helsinki Mood' avslutter rundturen, og albumet avsluttes med 'Carnival Bob's Confession', valsversjonen av 'Good Old World' med vokal, og en instrumentalutgave av 'On The Other Side Of The World'.

Det er en melodilinje som går igjen som en rød tråd gjennom albumet, på samme måte som vi er vant til fra Bond- og Mission Impossible-filmene, en melodi som preges av klarinett, bass og trekkspill. Dette er uansett ikke en utgivelse som kan måle seg med hans 80-tallsalbum, selv om låtene med vokal er direkte lekre.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: