Jeff

Jeff Beck

CD (2003) - Epic / Sony/BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Interessant gitarplate

Gammel ringrev bekrefter at de gamle fortsatt er eldst.

Av Fredrik Eriksen

Del på Facebook21.09.2003

Jeff Beck er utvilsomt en av rockens fremste gitarister. Både når det gjelder tekniske ferdigheter og evnen til hele tiden å søke nye musikalske uttrykk er Beck en av de få som aldri har stivnet i samme formel. Dette bekreftes igjen på hans siste album, som simpelthen har fått tittelen Jeff.

Jeff Beck ble født i 1944 i Surrey, England. Han studerte ved kunstskole - som mange andre rockemusikere i hans generasjon - ved siden av å spille gitar i gruppa Tridents. Da Eric Clapton forlot gruppa Yardbirds ble Jeff Beck utpekt som erstatter. Han var med på å videreutvikle gruppas sound med låter som Shapes of Things to Come og Over Under Sideways Down. Mot slutten 1966 forlot han gruppa og gikk alene, deretter dannet han Jeff Beck Group. Herfra beveget han seg over i solid r&b-basert heavyrock i første halvdel av syttiårene. I midten av tiåret startet hans interesse for fusion bestående av jazz- og rockelementer, noe som kuliminerte i samarbeidet med Jan Hammer. Både 80- og 90-tallet har vært preget av musikalsk videreutvikling og forskjellige uttrykk hos Beck. Hans senere album har hatt elektroniske innslag, noe som fullt ut gjør seg gjeldende på det foreliggende albumet også.

Becks siste album Jeff høres forfriskende nytt ut - både i uttrykk og sound. Samtidig har Beck klart å inkorporere elementer fra 70-tallets prog-inferno, tradisjonell blues og funkaktige sammensetninger, heavyrock, ja sogar indisk innflytelse er med. Dette er tidvis bakt sammen med breakbeats og hip-hop og gjør dette til en tidvis støyende, men utfordrende lytteropplevelse.

Man må imidlertid ikke lures til å tro at Beck har forlatt basisen i sitt musikalske uttrykk, nemlig gitaren og bluesen. På Pork-U-Pine sies det like ut: "If the voice don't say it, the guitar will play it". Og det stemmer til de grader. Jeff Beck viser teknisk virtuositet av meget høy klasse. Stemningsleiene er like skiftende. Noe kan minne om Ry Cooders musikalsk storslåtte tablåer, mens de mest teknisk ekvilibristiske låtene leder tanken mot en spillekåt Pat Metheny. Ved første lytting er det lett å avvise dette som en masete musikalsk lapskaus, som er mer støyende enn interessant. Etter flere lyttinger når man i større grad innenfor de tidvis svært støyende komposisjonene. De har ofte temmelig komplekse lydbilder som gjør lyttingen både spennende og assosiasjonsrik. Dermed står vi overfor en av de fineste gitarplater dette året.

Har man ekstra stor sans for gitaren som instrument er dette en må-ha plate. Det samme er den for musikkinteresserte med sans for storslåtte komposisjoner med mange nivåer med grunnlag i bluesen.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: