Timbaland Presents: Shock Value
CD (2007) - Interscope / Universal 
Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3
Genre:
Pop
Spor:
Oh Timbaland
Give it to me
Release
Way I Are
Bounce
Come & Get Me
Kill Yourself
Boardmeeting
Fantasy
Scream
Miscommunication
Bombay
Throw it on me
Time
One & Only
Apologize
Two Man Show
Referanser:
The Neptunes
Quincy Jones
Prince
'I piss and take a shit on your beats but front!'
En av bransjens maktmenn repeterer seg selv og skjuler seg bak tåpelig arroganse og middelmådige gjestebidrag.
Del på Facebook20.04.2007
Tim Mosley har vært i studio, igjen. Som jeg insinuerte i fjorårets overentusiastiske anmeldelse av Futuresex/Lovesounds har hans status og markedsverdi skutt til et nivå hvor en soloplate ikke kom uventet. Etter å ha vært fjorårets kreative leder av smarte og uunngåelige pop-produksjoner har han nå fulgt opp sine tidligere soloprosjekter Timbaland & Magoo og Tim's Bio. Resultatet er blitt ganske forutsigbart, og det eneste sjokkerende her er egentlig hvor lite nytt Timbaland får frem.
For etter at en eller annen musikk-chump kalte Timbo for "The Brian Eno of hiphop" har den godeste produsenten fått for seg at han kan lage nesten hva som helst. Shock Value er derfor inndelt i flere sekvenser hvor han presenterer ulike genre: Futuristisk basert radiopop, house, hiphop, r'n'b, og et ganske platt forsøk på en slags crossover mellom rock og pop. Platen er pakket med kjente og kjære fjes fra Timbalands stadig utvidede omgangskrets, her finnes alt fra Justin Timberlake til Elton John.
I og for seg er sjokket hvor mange elendige gjesteopptredener det er her. Samtidig som Timbaland stort sett kvalitetssikrer beatsene sine, virker det som om han gir fullstendig blaffen i hva hans musikalske kollegaer legger ned av forbipasserende lytteropplevelser.
En etter en slentrer de innom Timbos millionfabrikk av et studio, og lirer av seg uinspirerte bidrag. Det åpner jo flott med Nelly Furtado og Timberlake, som sammen med Timbaland selv lager nok en landeplage i Give it to me.
Så følger et genialt instrumental-lignende spor hvor Timberlake er kreditert for å være nesten usynlig. House-sporet med stjerneskuddet Keri Hilson fungerer fett nok det, men så kræsjer overmotet fullstendig med den nesten patetisk forutsigbare Bounce. Her overgår Dr.Dre, Missy og Timberlake hverandre i å regelrett drite seg ut.
De to neste sporene er sammen med et uopplagt og forbigått G-unit og Timbalands mildt sagt klønete bror Sebastian. Og slik fortsetter Shock Value å overraske lytteren med sine håpløse vokalbidrag. Aller verst er Howlin Pelle og Fall Out Boy. De blir riktignok servert Timbalands mest mislykkede produksjoner til dags dato, og da snakker vi verre enn Indian Flute fra Tim's Bio, men ærlig talt.
Den som sammenlignet Timbaland med Brian Eno har forhåpentligvis endt i gapestokken, for Enos innovative og avantgardistiske musikkmisjon spores ikke i det hele tatt her. Timbaland har kanskje det største studioet med det dyreste produksjonsutstyret (og de kuleste vennene), men han har ikke evnen til å lage nyskapende produksjoner - lenger. Han er fremdeles blant verdens mest kvalitetsikrede produsenter, og vil fortsette å skape popmelodier som appellerer til et bredt publikum, hans karriere snakker da også i grunnen for seg selv. Timbalands egne vokalbidrag er, heller ikke spesielt overraskende, ganske klønete; alt fra når han kjører den Isaac Hayes-inspirerte voice overen på r'n'b sporene til når han rapper begir han seg ut på oppgaver han ikke mestrer.
Shock Value blir derfor på ingen måte en oppvisning av hans fremste egenskaper, og med alle gjesteartistene er det vel neppe for et soloalbum å regne.
Det riktige for Timbaland hadde vært å gi ut en ren instrumentalskive, en beat-tape hvor han viste hvorfor han er den beste, i stedet for å snakke kjedsommelig om det. Shock Value virker snarere som et desperat forsøk fra en av musikkbransjens mektigste og mest profilerte produsenter på å tviholde på sin posisjon gjennom å repetere seg selv, skjult bak tåpelig arroganse og middelmådige gjestebidrag.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang til Bukta
Med ferske Sidewalk Silhouettes i kofferten er Vidar Vang klar sommerens Buktafestival.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere:
Etter erfaring har jeg alltid digga Timbaland og nå viser han seg bedre enn noen gang. Mer melodiøs enn før! Jeg var spent om denne cd'en skulle måle seg med mine forhåpninger og det gjorde den! Jeg hørte gjennom skiva og digget mer eller mindre hver låt av den.
Det er da ikke galt å ha noe litt forutsigbart når man har såpass peiling på det man gjør!
Herregud, jeg blir så irritert når jeg leste om Shock Value.
Greit det er noen få sanger som kanskje ikke er så veldig bra ! men herregud det er masse bra'e låter der !!
f.eks
apologize
Scream
misscommunation
one & only
The way I are
Give it to me
boardmeeting
Så du Tor Hernan Floor er nok bare altfor gammel til å høre på Timbaland. 50 år gammel gubber er ikke denne musikken tenkt for da vettu..
Sangene er sære, men det er det som gjør de så spesielle og en hit ! såååå hold deg til å skrive om "din" musikk, neil young osv..
Takk !
Er nå enig med anmeldelsen jeg, hadde forventa mer av plata fra Timbaland. Har hørt på skiva på jobben, og tar meg stadig i å hoppe over låter, og da blir plata fort veldig kort og ... litt grå, en sterk treer fra meg, siden jeg forventet mye mer av plata.
Dette er en plate jeg i utgangspunktet hadde store forventninger til, men desverre følger den ikke helt opp. Likevell syntes det det blir smurt litt tykt på her med uttrykk som "klønete" og "tåpelig arroganse".
Ser man på helheten er ikke dette en totalt håpløs skive, understrekes med de fire første sporene. For det begynner bra, men så tror jeg Timbaland har blitt litt slapp og tatt litt vann over hodet. Låtene med de største navnene lever virkelig ikke opp og utmerkede eksempler er: "Bounce", og "Come And Get Me".
Det hele toppet seg for meg med "One And Only" med Fall Out Boy og "Bombay" som blir et fullstendig sjanger kaos, men han skal ha for forsøket.
De beste låtene er som sagt de fire første og i tillegg "Apologize".
"2 Man Show" og "Scream" er også duganes mens resten bare blir påfyll.
Konklusjonen min er at dette blir for mye "surfing" og "safing". Sist gang jeg endte opp med denne følelsen var med P.Diddy "Press Play". Han burde virkelig ha tatt i litt mer for det er ingen tvil om at han både er en fantastisk produsent OG artist! Han kan virkelig bedre enn dette! Overfladisk dessverre...
Shock Value er veldig, veldig bra. Man er relativt dårlig utstyrt med musikalsk kredibilitet dersom man velger å kalle dette for søppel. Det er rett og slett et gjennomført bra album.