Corduroy Road

Goldmund

CD (2005) - Type / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Modern Life Is Rubbish

Gamle sanger om igjen, denne gang på piano og med den amerikanske borgerkrigen som bakteppe.

Av Thomas Karlsen

22.05.2005

Det er mange måter å forholde seg til musikk på. Selv liker jeg at den beveger meg følelsesmessig, eller setter i gang sirlige tankeprosesser. Den kan gjerne flyte forbi som stille vann, men innimellom må den nærmest virvle rundt som fanget inni frådende vannmasser, eller dryppe iskaldt nedover ryggraden. Det er meg likeledes knekkende likegyldig om den musikalske kraften bak musikken treffer tonen eller ikke, sålenge den makter å frembringe assosiasjoner og sinnstemninger i meg. Kort sagt: Musikken må berøre meg på et eller annet vis, og appellere til hjertet mer enn til hjernen. Goldmunds Corduroy Road makter stort sett det.

De tretten dempede pianokomposisjonene som utgjør albumet har alle i seg elementer av historie og gjenklang, svunne tider, nostalgia og soveromsblå melankoli, brakt til live av piano, mikrofon og stundom en enslig, hviskende gitar. Her finnes ikke antydning til sang, kun svale, delikate strøk over tangentene, mild og finstemt plukkegitar, samt suset fra et åpent vindu eller knakende treverk. Sporene avløser hverandre umerkelig og nesten lydløst; nesten fordi man kan høre Keith Kenniff snu notearkene, strekke seg etter vannglasset eller riste ut. Albumet er spilt inn i ett enkelt opptak, og preges av mye stillhet, lange toner, dunkel akustikk og en overhengende følelse av melankoli og dypsinn. På sitt beste er det usigelig vakkert.

Som Goldmund har Boston-baserte Kenniff tatt steget vekk fra de elektroniske lydbildene som kjennetegnet hans andre alter ego Helios, og som i 2004 ga seg utslag i Unomia. Corduroy Road, hvis tittel viser til en pre-asfalterisk metode å legge vei på, kullkaster nemlig alle Kenniffs bevegelser innen det elektroniske landskapet for noe så simpelt, og likevel komplekst, som en utforskning av det musikalske landskapet i gamle Yankee-doodle-dandyland (I'm all shook up). Vekk med den gamle Moogen altså, og inn med et knakende gammelt oldemorspiano som det bare så vidt er lyd i.

I spann med den nevnte hviskende gitaren og en pianopedal på dødsleiet skaper det gamle hedersinstrumentet likevel magiske toner. Tematisk bindes albumet sammen av Kenniffs dype kjærlighet til amerikansk folkemusikk fra så langt tilbake som til Abraham Lincoln og den amerikanske borgerkrigen, hvilket gir seg utslag i nakkehårsreisende versjoner av klassikere som Marching Through Georgia og Larrows of the Field.

Skal jeg ellers si noe som helst fornuftig om albumet (ikke bare enkelt) vil det være de enkelte assosiasjonene - enkeltsporene er uløselig knyttet til hverandre og derfor vanskelig å ta for seg individuelt - som hos undertegnede heller mot Lars Saabye Christensens roman Beatles. Hovedpersonen befinner seg i et kapittel på Notodden i familiens sommerhus sammen med sin mor i øsende regnvær, og alt er ensomt og mollstemt, alt mens landskapet kommer til liv gjennom hans opplevelser av den larmende stillheten og de lumre, regnfylte sommerkveldene. Den samme stemningen ligger også innfelt i Marius Holsts Ti kniver i hjertet (hør filmens eminente lydspor!), kanskje best personifisert i den blinde pianostemmeren og avskjeden på togstasjonen. Den tunge melankolien, fraværet av larmende elementer, den bittersøte nostalgien og det evige regnværet, samt stillheten i byen om sommeren - alt dette kommer til meg som lytter ettersom Corduroy Road skrider hen.

Albumets cinematiske kvaliteter ligger klart i dagen - de ulike sporene dreier seg om stemninger heller enn om teknisk utfoerelse, og Kenniffs behandling av sitt materiale er enkel men uttrykksfull. De tretten sporene vever seg friksjonsløst inn i hverandre lik et flettverk av stemninger og dempede følelser. I all sin enkelhet er Corduroy Road således blitt et stormanns verk, fylt med sjel og ånd. Og slikt trenger vi jo, i disse ulvetider.

Groovissimo

High Llamas - Beet, Maize & Corn

High Llamas har lenge befunnet seg himmelhøyt oppe i Himalaya, men har likevel klart å nå nye høyder på Beet, Maize and Corn!

Flere: