Moody, Standard And Poor

CD (2011) - Sub Pop / Tuba

Genre:
Rock

Stiler:
Poppunk / Punk / Pop / Poprock

Spor:
You Gotta Lose
I Want Results
Everything Looks Better In The Sun
Killer
Shift Operator
No Fly List
Naked To The World
Spot The Pikey
New August
Standards
Beggin' Dogs
I Blame Myself

Referanser:
Fugazi
Drive Like Jehu
The Strokes

Vis flere data

Se også:
I Blame You - Obits (2009)

Solide og ujålete rifferier

Obits beviser at det jammen går an å være fra Brooklyn og samtidig være uhipp. På en god måte.

Av Ann-Sofi S. Emilsen

10.05.2011

De fire unge herremennene som utgjør Obits kom sammen i Brooklyn i 2006. De slapp en debutsingel to år etter, og fulgte så opp med langspillerdebuten I Blame You i 2009 på Sub Pop. Den fikk hederlig omtale i flere hjemlige medier, uten å sparke et alt for stort hull i veggen. Nå er de ute med en ny samling røffe rifferier. Moody, Standard And Poor byr på tolv rett på sak-låter, uten stæsj og jålerier.

Bandet har tidligere blitt beskyldt for å være umodent, med for lite fokus på tekster og for mye på fiffig gitarspilling. Jeg synes dog Moody, Standard And Poor er like god som noen annen rockeskive der ute, om ikke hakket bedre. Hjertet sitter utenpå jakka på denne gjengen; det er ektefølt og solid, uten posering. Det kan bli litt traurig, som på Everything Looks Better In The Sun, som durer rett frem uten at noe støter på den. På den andre siden har man en låt som Naked To The World, som like gjerne kunne vært Jagger & Richards for 30 år siden.

Som seg hør og bør et rockeband, er låtene korte, basert på ikke alt for kompliserte gitarriff og med en markant vokalist i front. Såpass markant at man til tider blir sliten av å høre på ham. "Will this be a "yelly" record? No, it will not. Rick Froberg doesn't yell any more. It makes him uncomfortable. Hurts his throat" sa Sub Pops promoavdeling da skiva ble utgitt. Løgn, sier vi. På det instrumentale sistesporet I Blame Myself får man en etterlengtet pause fra gaulinga til Froberg, bare synd den avslutter skiva og ikke kommer midt i. Men ikke la deg skremme. Solid, staut og rett-frem-rock av godt merke sitter i ryggmargen både på skiva og på den amerikanske kvartetten.