cover

Get Ready

New Order

CD (2001) - London Records 90 Ltd. / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Rock / Elektronisk

Spor:
Crystal
60 Miles An Hour
Turn My Way
Vicious Streak
Primitive Notion
Slow Jam
Rock The Shack
Someone Like You
Close Range
Run Wild

Vis flere data

Se også:
Retro - New Order (2002)
Waiting For The Sirens' Call - New Order (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


De har det fremdeles - gudskjelov!

Saftig og ikke minst gledelig comeback fra gudfedrene fra Manchester.

Ett minutt og femtisju sekunder inn i åpningslåta Crystal, griper Peter Hook bassen og du vet at du har trådt inn i New Orders egenrådige blanding av dansbar pop og streit rock. De rullende bassgangene som karakteriserer New Orders lydbilde er en kjærkommen gjest i mine hodetelefoner. Det er lenge siden Manchester-kvartetten har vært så vitale som de fremstår i åpningen av denne første skikkelige langspilleren siden 1993.

Frontmann Bernard Sumner har tatt tak i gitaren igjen og delvis forlatt det kjølige synth-landskapet som dominerte gruppas utgivelser på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet. Crystal en meget god første singel, og sparker i gang New Order-maskineriet med live trommer og en vokal som høres sterkere ut enn på lenge. Dette er et mer nyansert New Order, med temposkifter, enkle pianopartier og en drivende bass, som gir låta et variert og spennende lydbilde. Den rullende bassen smitter over på oppfølgeren, 60 Miles An Hour, som fortsetter i samme spor innholdsmessig, men sliter med å følge opp den eksplosive energien fra åpningen. Til to singler å være, som gis ut med kun en måneds mellomrom, er låtene for like og gir et for snevert inntrykk av skiva som helhet.

I mitt hode burde plateselskapet heller satset på å fronte duetten mellom Sumner og eks-Smashing Pumpkins führer, Billy Corgan, på Turn My Way. Ingen av dem kan smykke seg med tittelen som de beste vokalister i popverden, men de har en særegenhet som kler hverandre overraskende godt på en fin poplåt som nok vil treffe bredere enn de to foregående låtene gjør. At det var Sumners sønn som introduserte gamlefar til Smashing Pumpkins og Corgan, gjør det hele enda mer elskelig og morsomt. Corgan har sogar vært med på enkelte av spillejobbene New Order har gjort i forbindelse med lanseringen av skiva i USA, UK og Japan.

Det er enkelte låter på plata som toucher innom det keyboardbaserte soundet fra bandets tidligere utgivelser. Vicious Streak har det kjølige og spinkle lydbildet som dominerte tidligere utgivelser, som Technique (1989) og Republic (1993). New Order har siden den opprinnelige utgaven av Blue Monday (1983) flørtet med dansegulvet og hatt en kobling til rytmebasert dansemusikk, og det er oppløftende å se at de fremdeles har en oppdatert tilnærming til musikken deres. På Primitive Notion kombineres det gitardominerte lydbildet med en springende trommerytme à la drum'n'bass og digitale effekter som minner om dagens rytmescene. Peter Hook har levert noen meget dansbare låter med sideprosjektene Revenge og Monaco, mens Sumner har kortet ned på ventetiden gjennom et samarbeid med Chemical Brothers som ikke har sett dagens lys ennå. Det digitale bakteppet føres videre på Slow Jam, og viser at New Order er et band som ikke bare er ute etter å gå i sine egne opptråkkede stier.

På Rock The Shack er vi tilbake i rockens favntak med assistanse fra Bobby Gillespie (vokal) og Andrew Innes (gitar) fra Primal Scream. Låta er et ganske uinteressant forsøk på skitten rock med masse overdreven, ung adrenalin. Dette er samme fallgruve som Primal Scream har gått i på egenhånd med liksom-rock på utgivelser som Jailbird (1994). Flørten med dansegulvet og et yngre lydbilde er mer vellykket for begge gruppenes del. På Someone Like You er vi tilbake i tryggere farvann med en mer arketypisk New Order låt. En statisk trommerytme hviler på en energisk Hook-bass, mens Sumners vokal som alltid er uanstrengt og danner en distansert helhet.

Close Range starter den avsluttende bolken på skiva; med et bakteppe av elektroniske lydeffekter utgjør dette perfekt New Order-pop, med et umiddelbart nynnbart og gjenkjennelig refreng. Sumner får assistanse fra Dawn Zee på backingvokal og hjelper med å bære vokalpartiene som den dominerende del av lydbildet. Hooks bass leker seg gjennom nok en herlig popperle. Avslutningen krones av den halv-akustiske Run Wild, som er en herlig optimistisk finale på et etterlengtet comeback. Til sammen er dette nok til å sikre New Orders tilstedeværelse i popverden noen år til.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ping - Discotheque of Darkness

(Luftwaffel)

Idéene har åpenbart flommet som melk ut av en bristende Dagros! En moderne norsk klassiker?

Flere:

El Guincho - Alegranza!
Balkan Beat Box - Nu Med