P&P Funk

Diverse artister

CD (2005) - P & P / Indie

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Gravskjending fra funkens kirkegård

Denne musikken burde fått hvile i fred.

Av Olav Elgvin

Del på Facebook21.04.2006

Å høre på funk kan være en blandet opplevelse. I blant er det racerkult. Sett på James Browns Sex Machine, og vis meg så det mennesket som ikke danser! Men i blant er det ikke fullt så kult. Da 70-tallets svarte artister oppdaget funken oppstod det mye rart. Motown-soulen utviklet seg videre, låtene på tre minutter ble til lange vamper som var seige, dype og funky. Noe av dette var fantastisk - musikk som bare river deg med, musikk som utforsker uante territorier av rytme. James Brown er nevnt, sjekk også ut afrofunk-kongen Fela Kuti, Parliament, The Meters... etter slike møter blir en musikkelskers liv aldri det samme.

Men sammen med kremen kom det også mye annet. Slapp musikk, som i ettertid mest høres ut som endeløse, ufokuserte jam-sessions. Det var som om en del musikere tenkte: "Hei, nå trenger vi ikke lenger lage bra melodier, gutta, vi kan bare legge noen rytmer og holde på i et kvarter!" Slik er det for så vidt med all musikk. Det finnes bra country, og det finnes dårlig country. Det finnes bra rock, og det finnes dårlig rock. Men jeg har en følelse av det ble sluppet ganske MYE dårlig funk på 70-tallet. Da man først hadde funnet en oppskrift som fungerte, brukte man dem om og om igjen.

Men selv om funken har noen skjønnhetsflekker, har vi funk-fantaster aldri vært i stand til å slippe vår første kjærlighet. Hvis vi er på en fest, og 50 Cent byttes ut med Average White Band, får vi en varm følelse i magen. Skulle regnet hølje ned, er det ingenting som er bedre enn Sly Stone akkompagnert av en kopp kakao. Vi funk-fantaster har etter hvert blitt en ganske stor gjeng. Derfor forsyner plateselskapene oss stadig vekk med nye samlinger 70-talls-funk. Noen av disse samlingene er uunnværlige. Andre er dårlige. Bunnrask fra plateselskapenes arkiver, som knapt fikk spilletid da de ble utgitt, blir nå presentert som nyoppdagede funkperler, uunnværlige på ethvert dansegulv med respekt for seg selv. Men hallo folkens, det er på tide å si at nok er nok.

Platen som her skal anmeldes er en slik samleplate. Selskapet P&P har trålet sine arkiver, og funnet frem til en del låter som ikke tidligere har vært utgitt på CD. Noen av sangene er okay, andre er sjokkerende ufokuserte. Jeg kan se for meg musikerne gå i studio, småberusede, legge noen toner, før vokalisten kommer inn, synger halvkvedede strofer i en dårlig mikrofon. Og resultatet sendes til en lokal radiostasjon i håp om spilletid. Låtene er laidback, ikke for fengende, ikke for melodiøse, og ikke særlig velspilte.

Det er ikke det at dette er stygt eller avskrekkende eller noe sånt (i blant kan jeg til og med få glimt av noe som kunne vært fengende). Men det er kjedelig. Og middelmådig, rett og slett middelmådig. Da dette ble laget kunne det kanskje passere som musikalsk dusinvare. Akkurat slik det i dag kommer masse dårlig RnB, med enkelte perler innimellom, uten at vi trenger å hisse oss opp over det. Men jeg kan ikke se at det finnes noen grunn til å gi ut dette i dag. Det er på tide å skille klinten fra hveten, brødet fra bæsjen og så videre. La denne musikken få hvile der den hører hjemme: På funkens store kirkegård.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: