cover

The Vessels

The Vessels

CD (2002) - BMG / BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Poprock

Spor:
Autumn Sounds
Hang On To Your Love
Don't Waste Your Time
Hey Hey Hey
Memory
Uberlude
Innocence
Is My Heart (Going Out)
See You Home Straight
31st Floor
Heart Of Stone
Delight

Referanser:
The Jayhawks
Teenage Fanclub
Turin Brakes
Gomez
Number Seven Deli
The Beatles

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Dusinpreget lavmælt poprock

Nok et britisk poprockband som lefler litt både med The Beatles og alt.country. Denne gangen samtidig.

Det kan vel sies at den farligste og egentlig mest nedvurderende holdning en musikkanmelder kan ha er ignoransholdningen. En sånn holdning du føler sniker seg inn hvis musikken ikke gir deg noe særlig, men du samtidig ikke helt klarer å omtale det som direkte dårlig. Videre at plata er rimelig vellaget og velspilt, men den engasjerer såpass lite og gir sånn rimelig liten lytteverdi at man ikke klarer å henge den særlig høyt på stjernehimmelen. Du henger med? Slik musikk, som ligger og vaker et sted mellom høydepunktene blant nye musikkutgivelser og all søpla som tyter ut fra plateselskapene, er svært vanskelig å forholde seg til. Med det samme plata er dyttet på plass igjen i CD-hylla så vet du at denne mest sannsynlig sjelden eller aldri kommer til å bli hentet fram igjen.

De siste tiårene har generert haugevis med band som spiller moderne poprock i diverse valører og kulører, alt fra Gomez sine "rock med bluesinnspill og elektroniske støttehjul", til The Jayhawks sine mer stødige røtter i countryrocken. Og med disse fikk rocken som genre sine nye og sårt trengte bølger etter at grunge-dinosauren avgikk med døden. The Vessels sin selvtitulerte debut (2002) kan på ingen måte sies å tilhøre noen særpreget stilart, annet enn at den innledningsvis gir noen smaker til både Teenage Fanclub, The Beatles og alternativ countryrock. Gjennom hele albumet fra disse fire unge menn fra Kingston, London finner du småsøt poprock komplett rensket for markante melodier eller tekster som har særlig verdi. Etter flere gjennomlyttinger blir resultatet at jeg ikke klarer å huske noe særlig av det jeg har hørt, eller klarer å skille mye mellom de 12 forskjellige låtene som finnes på plata.

Åpningen Autumn Sounds er melankolsk og består av pene gitarharmonier. Men allerede herfra merker man en svært så nedmikset vokal, som gjør at vokalist Paul Cook drukner pent i gitarene plata igjennom. Dessverre fører dette til en ytterligere anonymisert opplevelse av låtene, noe som gjør at de helt fraværende stilbruddene eller forhåpentlige overraskelsene ikke kommer. Dette er for meg en type plate som glatt kan stå på som bakgrunnsmusikk en sommerdag mens du potter om blomstene eller maler stuevegger, men som ikke gir noe særlig når du faktisk setter deg ned og lytter etter til hva som spilles. Ikke ulikt den post-McDonalds-måltid depresjonen jeg alltid får, der følelsen av å ha inntatt noe helt uten farge, smak eller konsistens gjør at jeg (igjen) føler meg lurt. Meg om det, men The Vessels er jaggumeg noe av det mer tannløse og masseproduserte poprockbandet jeg har vært borti på lenge. Selvfølgelig er det et selvskudd å la seg provosere over noe som faktisk ikke er direkte dårlig, da dette helt klart kan være en bra og mer givende investering for andre platekjøpere med forkjærlighet for lavmælt britisk poprock. Men man må da kunne forlange noe mer av et debuterende britisk rockeband på en stor label?

The Vessels er ikke nødvendigvis kopister, men absolutt bidragende til den snikende filosofiske betraktningen om at alt nødvendigvis har blitt gjort/sagt/skrevet før, og nye mindre kreative tilløp kommer under et blåpapir fra originalene. Den seige, småpene country&Beatles-poprocken til The Vessels får i hvert fall ingen tilhenger i meg, men utløser heller skred av ignorans og småirritasjon over noen som spiller såpass bra ikke kan lage interessante melodier. Det hadde vært noe, det!

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Okkervil River - Don't Fall In Love With Everyone You See

(Jagjaguwar)

Elva er dyp og elva er bred, men Okkervil River navigerer stødig av sted.

Flere:

The Knife - Tomorrow, In a Year
Throw Me the Statue - Moonbeams