Here We Are

The Cynics

CD (2007) - Get Hip / Big Dipper

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

En dans tilbake til ungdomskilden

I disse tider, der det plastikksakrale terroriserer det offentlige rom, er det jaggu godt det finnes band som The Cynics.

Av Magne Johnsen

Del på Facebook13.12.2007

Michael Kastelic og Gregg Kostelich er tilbake med tolv nye og skeive, men akk så deilig uforfalskede rock'n'roll-sanger – som vanlig farget av 60-tallets garasjerock og innspillt i mono. Alt er med andre ord slik det skal være når de amerikanske fanebærerne fra Pittsburgh fører arven videre fra The Sonics, The Cramps og Dead Moon. De som alltid forlanger perfekt hi-fi, sjelløs godlyd og musikk perfeksjonert i store dyre studioer kan i grunn slutte å lese videre.

The Cynics har holdt på siden åttitallet, gitt ut ti plater (sju studioalbum) og reist verden rundt – på turistklasse - som misjonærer for primitiv og råskåren rock'n'roll. I en verden der trender har kommet og gått er det sannelig godt at noe består, for selv om variasjonene absolutt er til stede er det noe klippefast med amerikanerne. Kall dem gjerne kulturbærere. Alltid på jakt etter pene jenter (og gutter), røykfylte barer (O' Herre de savnes!) og noe godt i glasset, har de gjennom drøye 20 år stilt opp på de aller minste og mørkeste klubbene for energiske møter med sine fans og andre nysgjerrige.

I konserttapping har bandet vært en leksjon i varme følelser og skitten romantikk, tilsatt eventyrlig eksplisitt energi. Og når den uslåelige kombinasjonen har løftet en trist mandag eller tirsdag mot himmelen - med lett promille - har det beint frem vært fantastisk. Konserter med The Cynics har fortonet seg som lønningsdag, 17. mai og nyttårsaften på samme tid. Og selv om det bråkes, er det også elementer av varm country og sjelfull soul i musikken, der Michael Kastlics fine og personlige stemme er selve signaturen til veteranene. En stemme som overgår mye, ikke minst blant de mange sjelløse, gråtkvalte og oppblåste popmelankolikerene på jakt etter de STORE følelsene.

Høstens fremstøt, Here We Are, blåser julehandelen, julestria og den helvetes terroriserende julemusikken ut av kropp og hode, og gjør med det flere gode gjerninger en Julenissen og Jesus til sammen klarer.

På sitt første album siden comebacket i 2002 har The Cynics også tatt med seg en deilig blåserrekke og et vindskeivt piano i studio, og med det fått frem nyanser som varierer og løfter utrykket inn i en kledelig tristesse, der såret kjærlighet druknes på barer, mens selvransakelsen festes på skitne servietter i tekstlinjer som; "If no man's an island / Then I'm not a man / I'm lost in an ocean / Surrounded by the sand".

Selv om tempoet senkes her og der, står like fullt amerikanerne med en fot i garasjerocken og den andre i skitne sølepytter. Det betyr stilfull, barsk og primitiv rock'n'roll, lysår unna klam og glatt radioformatering. I disse tider, der det plastikksakrale terroriserer det offentlige rom, er det jaggu er godt det finnes band som The Cynics. Måtte de lenge, lenge leve - og forsette å gi oss plater og konserter som får halvgamle kropper til å glemme sine begrensninger i en dans tilbake til ungdomskilden.

Anbefales!

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: