Good News for People Who Love Bad News

Modest Mouse

CD (2004) - Epic / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Av Morten Krane

15.04.2004 (opprinnelig fra pstereo.no)

Jeg skal innrømme at jeg er bittelitt skuffa. Littegranne.

Men jeg behøver ikke særlig mye selvransakelse før jeg også innrømmer at det er helt og holdent min egen feil.

Slikt noe er nemlig ikke sunt for noen.

I perioder hørte jeg omtrent ikke på annet enn Modest Mouse. Jeg hadde (og har fortsatt) en minidisk med alle fullengderne til gruppa på rekke og rad. "Sad sappy sucker", "This is a long drive for someone with nothing to think about", "The lonesome crowded west", "Building nothing out of something", "The Moon and Antarctica" ("The fruit that ate itself" er å regne som et minialbum, og ble dermed ikke med.) Den md'en hadde klippekort i spilleren min, og ble der ofte lange tider i strekk.

Den perioden var fylt av aha-opplevelser om at ingen kunne banne på plate som Isaac Brock, ingen kunne beskrive white trash-USA like treffende og at produksjonen på "The Moon and Antarctica" måtte være verdens beste. Jeg kan fortsatt spille lufttrommer med en viss nøyaktighet til alle låtene. Modest Mouse var kort og godt favorittbandet mitt. I lang tid. Og ettersom de fram mot, og innbefattet, "The Moon and Antarctica" hadde en mildt sagt stigende formkurve, var forventningene mine til "Good news for people who love bad news" skyhøye.

Dette skulle være det altomfattende, oppsummerende, verdensutslettende mesterverket. Jeg forventet å sitte med haka på golvet i flere dager, uten mulighet til å ta til meg verken vått eller tørt, bare etter første gjennomlytting. Det måtte jo gå galt.

Med singelen "Float on" ble forventningene justert litt. Ikke ned, for sangen var – og er fortsatt – aldeles fantastisk, men litt til siden. Det var noe ganske annet enn jeg hadde trodd.

Og da er vi muligens ved kjernen av "Good news". Kort fortalt er det noe annet enn man hadde trodd, men så absolutt med noen klare høydepunkter.

Man kan lure på om Isaac Brock med "The Moon and Antarctica" og senere med soloprosjektet Ugly Casanova fikk gjort seg ferdig med ambisiøs lag-på-lag-produksjon og eteriske lyder, for her er det i stor grad dratt ned til jorda. Riktignok er første låt en tilnærmet klassisk Modest Mouse-produksjon med delay-gitar og "oh oh"-koring, og utover i plata er vi innom mye rart, men aldri noe som befinner seg noe særlig lenger opp i atmosfæren enn sånn cirka Oslo rådhus.

La meg ta noen av høydepunktene.

"Bury me with it" er rocka, slik vi husker bandet fra før millenniumsskiftet, men likevel på en litt annen måte. Kanskje er det på grunn av den nye trommisen (som for øvrig fyller sin forgjengers sko med glans), eller kanskje er det noe helt annet. Uansett er det en tøff, tøff låt, og vi har så absolutt plass til flere modestmouseismer:

"We were aiming for the moon, we were shootin at the stars
but the kids were only shooting at the buses and the cars"

I "Bukowski" finner vi Brock og vennene hans i et nytt landskap, med vispete trommer, ståbass, waitsk ompafølelse, og uvant intellektuell tilnærmelse i teksten, som riktignok blir avbrutt av linja "God, who'd wanna be such an asshole?".

Avsluttende "The good times are killing me" står for meg som en oppdatering av Bob Hunds klassiker med beslektet tittel, paret med bandets egen "Styrofoam boots/It's all nice, in ice, all right":

"Fed up with all that LSD
Need more sleep than coke or amphetamines
Late nights with warm woman skin
I guess the good times are just killing me"

Det er ting som ikke er så bra her også. "Ocean breathes salty" blir litt for rett fram og streit A4-alternativ rock for meg. Spor som "Dance hall" og "This devil's workday" virker litt uten særlig mål og mening, til tross for at de er utforskende i formen, for eksempel med banjo og blåsere i sistnevnte. Og det er ett eller annet med "Black cadillacs" som irriterer meg litt, selv om jeg fryder meg over "We were done, done, done with all the fuck, fuck, fucking around" hver gang. Ingen av disse låtene er dårlige; de er bare noe under det jeg synes jeg kan forvente av Modest Mouse.

Med andre ord er "Good news for people who love bad news" et litt ujevnt og sprikende album, men med veldig høye topper. Men at jeg bare er litt skuffa, er jo et kvalitetstegn så godt som noe annet.

(8/10)
Morten Krane
15.04.2004

Artist: Modest Mouse Tittel: Good news for people who love bad news
Label/distribusjon: Epic/Sony Utgivelsesår: 2004

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

Groovissimo

Stars - Set Yourself On Fire

Endå eit Montreal-band med lettennelige tonar.

Flere: