cover

Live at Sin-é

Jeff Buckley

CD (2003) - Columbia / Legacy / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Alternativ / Folkrock / Visepop

Spor:
Be Your Husband
Lover, You Should've Come Over
Mojo Pin
Monologue: Duane Eddy, Songs For Lovers
Grace
Monologue: Reverb, The Doors
Strange Fruit
Night Flight
If You Knew
Monologue: Fabulous Time For a Guinness
Unforgiven (Last Goodbye)
Twelfth of Never
Monologue: Café Days
Monologue: Eternal Life
Eternal Life
Just Like a Woman
Monologue: False Start, Apology, Miles Davis
Calling You


Monologue: Nusrat, He's My Elvis
Yeh Jo Halka Halka Saroor Hai
Monologue: I'm a Ridiculous Person
If You See Her, Say Hello
Monologue: Matt Dillon, Hollies, Classic Rock Radio
Dink's Song
Monologue: Musical Chairs
Drown In My Own Tears
Monologue: The Suckiest Water
The Way Young Lovers Do
Monologue: Walk Through Walls
Je N'en Connais Pas La Fin
I Shall Be Released
Sweet Thing
Monologue: Good Night Bill
Hallelujah


Bonus-DVD:
Intervju med Jeff Buckley
The Way Young Lovers Do
Kick Out the Jams
New Year's Eve Prayer

Referanser:
Nick Drake
Tim Buckley
Damien Rice

Vis flere data

Se også:
Grace - Legacy Edition - Jeff Buckley (2004)
Grace - Legacy Edition - Jeff Buckley (2004)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


En tynn linje

Tar man store nok sjanser, vil det før eller siden gå galt.

Ekte Jeff Buckley-tilhengere eier allerede den originale "Live at Sin-é"-ep'en og lot seg blant annet rive med av hans skjellsettende versjon av Van Morrisons "The way young lovers do". Plata ble til to år før han ga ut sitt første og siste album, utenomjordiske "Grace".

Alene med gitaren var Jeff hver mandagskveld fast inventar på den klaustrofobiske kaféen Sin-é. På dette tidspunktet var han en artist som prøvde å finne sin egen stil. Her kunne han legge ut på musikalske ekskursjoner blant venner, uten å få hodet revet av hvis det ikke gikk så bra. Tar man store nok sjanser, vil det før eller siden gå galt. På denne samlingen har man luket vekk de verste utslagene. Jeff har selv uttalt at han gikk i lære hos alle kaféer, puber og buler på nedre Manhattan som ville ha ham.

De mest svorne Jeff Buckley-tilhengerne eier eller har hørt flere av de mange bootlegene som finnes der ute. De vet at Jeff alltid krydret konsertene sine med coverversjoner av alt han likte. Han brydde seg aldri om hvilken sjanger han plukket fra. Han kastet seg alltid uti med begge beina først. Som regel landet han trygt, også. Han gjorde sanger av Nina Simone, Billie Holiday, Bob Dylan, MC5, Cocteau Twins, Leonard Cohen, The Smiths, Velvet Underground, Screamin' Jay Hawkins, Edith Piaf, Big Star, Led Zeppelin, Hank Williams, Joni Mitchell, Van Morrison og mange, mange flere.

Jeg visste ikke om Jeff Buckley mens han levde. En god venn introduserte meg for musikken hans et par år etter at han druknet i Mississippi i 1997. Jeg ble umiddelbart hektet på alt som kunne lukte av Jeff Buckley. Jeg spilte "Grace" så i stykker at jeg den i dag i dag ikke klarer å høre på plata uten å bli småsjuk. Jeg kjøpte alle singler og ep'er som var å oppdrive og skaffet meg omtrent det som eksisterer av bootlegs. Jeg leste alt jeg kunne finne om Jeff og hans far Tim. Jeg sitter på anekdoter som i beste fall kan brukes som fyll i anmeldelser som denne. Jeg snakker om beretninger som den om John McEnroe og Chrissie Hynde som i sin tid sloss om å få bære gitaren og forsterkeren til Jeff etter en av hans første konserter i England. For meg var slike anekdoter bensin på bålet.

Som enkelte andre store Jeff Buckley-tilhengere slet jeg med depresjoner og reelle savnfølelser da det endelig gikk opp for meg at mannen aldri ville levere musikk igjen, at han faktisk var død. Det ble med ett vanskelig å forestille seg at sangene på "Grace" noen sinne hadde blitt spilt inn. Det er vanskelig å forklare.

Men det gikk over, det gjør det alltid.

Dessuten overtok Mary Guibert, mora til Jeff, hele den innspilte arven etter sønnen. Den viste seg å bestå av en god del teip. Først kom albumet som Jeff jobbet med i Memphis da han druknet. "Sketches for my sweetheart the drunk" var, som tittelen antyder, skisser og halvferdige sanger. Mange av dem var jækla gode. Så kom det konsertplater og –filmer og singelbokser og nå altså den komplette, offisielle versjonen av Buckley sine tidlige eskapader i "The Big Apple".

Det går ei tynn linje mellom overbeskatning av musikkarven etter avdøde artister og følelsen av å få for lite fra arkivene. Jimi Hendrix er et godt eksempel på at mye ofte ikke er best. Foreløpig synes jeg Mary Guibert har gjort en grei jobb, men hun bør tenke hardt og lenge over hva den neste utgivelsen bør bli. Jeg har forresten hørt at "Grace" skal gis ut på nytt til neste år. Og det er jo ikke det verste som kunne skje, spesielt ikke hvis de får med sangen som ble erstattet av "So real" på plata. Jeg tenker på den utsøkte balladen "Forget her", som fremdeles er uutgitt.

På "Grace" viste Jeff en formidabel evne til å holde tilbake, ikke oversynge og skape en spenning. På konsertene mistet han ofte grepet på dette aspektet. For all del, jeg liker godt at en artist tar totalt av, men ikke hele tida. "Live at Sin-é" er ikke det verste eksemplet. Dessuten viser Jeff Buckley allerede her at han virkelig kunne spille gitar på en egen og distinkt måte. Stemmen er noe utenom det vanlige og hans egenkomponerte sanger er knallgode. Innpakningen er forbilledlig utført, men DVD-plata som følger med, er litt for kjedelig. Den inneholder et meget kort intervju og filmopptak av et par sanger i selve Sin-é.

Hva er så problemet med utgivelsen?

"Complete live at Sin-é" er kun for ekte Jeff Buckley-tilhengere. Med det mener jeg allerede konverterte sjeler. Den er for oss som kjenner til Jeff Buckley sin storhet fra før. Men dessverre er ikke utgivelsen interessant nok, selv for oss. Det blir rett og slett for mange av de mislykkede coverversjonene og de kjedelige kommentarene mellom sangene. Ekte Jeff Buckley-tilhengere vet at mannen gjorde det mye bedre ved andre anledninger, både under og mellom låtene. Det er synd at disse opptakene jeg snakker om, kun finnes på bootleg.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The International Tussler Society - Motorpsycho Presents the International Tussler Society

(Sony Music)

Motorpsychologar med venner inviterer på eit sevjerikt, variert og raust måltid.

Flere:

Information - Biomekano
The Lionheart Brothers - Matters Of Love And Nature