Knock Knock

Smog

CD (1999) - Domino / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Lysere Smog

En mindre rastløs og kanskje mer voksen Bill Callahan sprer sitt budskap, godt hjulpet av produsent Jim O' Rourke.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook06.01.2001

Britiske Domino Records fortsetter sin utrettelige kamp mot platt og intetsigende underholdningsmusikk. Et av deres fremste våpen er amerikanske Bill Callahan, kjent under artistnavnet Smog. Siden den hjemmesnekrede platedebuten Sewn to the Sky (1990), har Callahan vokst fra å være en anonym og sky kjøkkentrubadur, til å bli en av 90-tallets mer markante undergrunnslåtskrivere. Med sine nesten ubehagelig personlige tekster og lo-fi presentasjon, har han klart å sette et klart særpreg på sine mange gode utgivelser. Med Wild Love (1995) og The Doctor Came at Dawn (1996) som høydepunkt, sendte han med storslått enkelhet sin melankoli ut til verden. Red Apple Falls (1997) gjorde det klart at Smog hele tiden utviklet seg mot en mer arrangert produksjon og noe vennligere låter. Dette videreføres med Knock Knock, som også inneholder flere positive overraskelser.

Det er en mindre rastløs og en kanskje mer voksen Callahan som sprer sitt budskap denne gangen. Som han sier i Teenage Spaceship: "I was a teenage smog/ Sewn to the sky...". Med både et trist blikk bakover i tid og et mer optimistisk øye fremover, tar han oss med på en reise inn i sin verden. Han starter optimistisk med å flytte ut på landet i første låt, "Lets move to the country", der han proklamerer at "....my travels are over". Det legger til grunn en positiv ro, som preger mye av denne platen. Tekstene er langt fra lystige, der bitre minner, knust kjærlighet og forstyrrende familieforhold er noen av temaene, men de sees likevel i et litt mer distansert lys enn tidligere: "Bitterness is a lowest sin, a bitter man rots from within", erkjenner Callahan. Til tross for sin selvpålagte søken etter ro og harmoni, ender han likevel til slutt med å dra rastløst bort på ny: "I had to leave the country, though there was some nice folks there, and now I don't know where I'm going" ("Hit the Ground Running").

Selv om tekstene er den bærende kraften og vokalen på mange måter det mest fremtredende instrumentet i Smog, har det også blitt lagt mer vekt på den musikalske siden av bandet. Både "Hit the Ground Running" og "Cold Blooded Old Times" er drivende, tidvis fengende låter, mens "Held" drypper av støy og rivende gitarer. Chicago Children Choir legger en fin stemning på to av låtene, og "No Dancing" er da vel også det nærmeste Smog har kommet noe som ligner på allsang! Det er likevel det introverte og lavmælte som dominerer her, en form som absolutt passer Smog best. Rundt helt enkle melodilinjer, akkompagnert av tidvis bare et piano, syr Bill Callahan sine vakreste viser. Monotont, men melodiøst - sårt og vakkert, som i "River Guard", eller i svanesangen "Left Only with Love", der en ensom gitar omkranser en kort, vakker tekst.

Produksjonen er nok en gang holdt svært godt i hevd av aktive Jim O' Rourke (Gastr del Sol, Red Krayola mm) - som ikke akkurat er noe hinder for kred-status i dag. Han har særlig fått den mørke stemmen til Callahan godt frem i lydbildet, og gitt Knock Knock en varm og romslig lyd, i motsening til de tidligere lo-fi pregede utgivelsene.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: