cover

The Cool

Lupe Fiasco

CD (2007) - Atlantic / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Alternativ / Rap

Spor:
Baba Says Cool for Thought
Free Chilly
Go Go Gadget Flow
The Coolest
Superstar
Paris, Tokyo
Hi-Definition
Gold Watch
Hip-Hop Saved My Life
Intruder Alert
Streets on Fire
Little Weapon
Gotta Eat
Dumb It Down
Hello/Goodbye (Uncool)
The Die
Put You on Game
Fighters
Go Baby

Referanser:
A Tribe Called Quest
Gang Starr
Twista
Common
Kanye West
U.N.K.L.E.
Mos Def
Nas
Pharoahe Monch

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


You'll sell more records if you dumb it down

Lupe Fiasco posisjonerer seg litt til høyre for midten i drakampen mellom fortid og fremtid i hiphopbransjen.

Sakte men sikkert er hiphop iferd med å starte gjenopplivelsesprosessen av seg selv. Det er som hun fremdeles veiver rundt der ute på det dype hav, men med jevne mellomrom får hjelp med å komme seg til overflaten for å trekke frisk luft.

Salgsmessig var 2007 et katastrofalt år for genren, hvor internasjonale pengesekkgrossister som 50 Cent og Kanye West måtte nøye seg med 1/3 av tidligere salgsinntekter, og det på tross av en iscenesatt mediejippo hvor de to skulle konkurrere i salg seg i mellom. Kanskje er hiphop rett og slett blitt for lett å gjennomskue, og kanskje har hiphop for lenge vært for opptatt av seg selv.

Nylig så jeg en dokumentar på Travel Channel hvor journalisten besøkte en av hiphopens vugger; Chicago. Her var hun i slumdistriktene i industribyen, hvor de lokale innbyggere kunne berette om hiphop; at det var et språk man brukte for å formidle hva man så rundt seg ved hjelp av flytende rim. I den forstand har genren fra sin kommersielle posisjon lenge operert som et navlebeskuende selvstudium i hva hiphop-mogulene har sett fra toppen, men som sagt, det har med årene blitt ganske så gjennomsiktig.

Fra Chicago kommer også en av de senere års mest talentfulle unge MC's; Lupe Fiasco. Og med sin andre langspiller The Cool har Fiasco valgt å stille seg et sted litt til høyre for midten hvor de fleste rappere slipper sine album tematisk i disse dager, Fiasco er nemlig ikke så opptatt av å flekse sitt eget ego, han går heller langt i å belyse hva en slik opptreden kan gjøre med én.

Tydelig besatt av den lekenhet hiphop har å tilby en dyktig lyriker, fremfører Lupe sine låter med bøttevis av ulike flows, og det gjør The Cool ganske sjarmerende i lytteren sine ører. Hans hovedprodusent Soundtrakk snekrer trendriktige beats med fokus på skarpe og dype trommer ismørt fengende soulsamples. Noe som lager en ramme som kan være spiselig for de fleste poptilhengere.

The Cool operer på tre ulike nivåer i mine ører. Det ene er Lupes forhold til rapbransjen, hvor han biter hardt etter sine konkurrenter på låter som Dumb it down, Superstar og Put you on the game. Det andre er Lupes cinematiske observasjoner av Amerikas mindre lukrative hverdag på eksempelvis Gotta Eat og Gold Watch. Det tredje er hvor Lupe forsøker å tilfredstille de gruppene av hiphop-lyttere som fremdeles fenges av club-bangere, damehistorier og flowflexing som på Go Gadget Flow og Hi- Defenition. Noe til alle med andre ord.

Derfor ender The Cool opp smått sprikende i sin ironiske kommentar på seg selv og angrep på egen genre. Lupe tørr ikke gå hele linjen ut, og albumet minner i den grad litt om Pharoahe Monchs Desire. På en annen side er det med på å gjøre den mer spennende, for man kan praktisk talt føle kampen mellom fortid og fremtid i tekstene. En dragkamp som neppe vil bli vunnet på kort tid. Det er fremdeles ikke stuerent å gjøre et helt album uten noen historier om sjåvinistisk dameerobring, kjendisfester eller inntjenede kronasjer fra forrige album. Men det er en tydelig tendens her av at hiphop har møtt seg selv i døren og som et resultat har startet en saktegående lyrisk CPR som kan holde bransjen flytende og relevant i musikkbransjen i flerfoldige år.

Så gjenstår det å se hvilken side de ulike artistene velger, og hva denne drakampen kan lede til.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Father John Misty - I Love You, Honeybear

(Bella Union)

Uvanlige kjærleikssongar i eit faderlig sterkt folkpopmelodisk famntak.

Flere:

Jens Lekman - Night Falls over Kortedala
Fruit Bats - Spelled In Bones