cover

Instructions

Jermaine Dupri

CD (2001) - So So Def Recordings / Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
R'n'B

Spor:
LP Intro
Welcome to Atlanta
Money, Hoes and Power
Dream (Interlude)
Get Some
Hate (Interlude)
Hate Blood
Ballin' Out of Control
Supafly
Instructions Interlude
Rules of the Game
Prada Bag (Interlude)
Whatever
Let's Talk About It
Yours and Mine
Jazzy Hoe's, Pt. 2
Hot Mama (Interlude)
You Bring the Freak Out of Me
Morning After
Rock With Me

Referanser:
Da Bush Babees
Lil' Kim
Destiny's Child
The Big Tymers
Ludacris
Puff Daddy

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Vårt minste felles multiplum.

Jermaine Dupri: produsent, vidunderbarn, hitmaker, musikkmogul. Best BAK spakene!

Ti år har gått siden Jermaine Dupri debuderte i musikkindustrien ved å gi to rappere på 1,30 platekontrakt, snu klærne deres bak fram for deretter å selge platene deres i milliontall verden over ved hjelp av låtene Jump og Missed The Bus. Jeg digga KrisKross, og personlig ville jeg på denne tiden gitt ham en stor gullstjerne i boka for dette. Andre ville kanskje heller latt det bli en råtten tomat, en dødningeskalle, eller et kraftig spark der bak (smaken er som baken).

Men etter en ikke uventet tilbakegang for Michael Jacksons favorittoppvarmere viste mr. Dupri at han visst hadde mer radiokrutt i sine magiske saggelommer, og han har etterhvert skrevet tekster og toner for de absolutt største (og ikke så helt ubetydelige rent musikalsk) R'n'B-artister, som Mariah Carey (Always Be My Baby), Usher (U Got It Bad), TLC (Kick Your Game), Monica (The First Night), Alicia Keys (Girlfriend) and Aretha Franklin (Here We Go Again). For å nevne noen. I tillegg har han gjort seg til en av musikkindustriens betydeligste aktører med plateselskapet sitt So So Def Recordings, og sist år nok en gang satt barnearbeid på dagsordenen verden over - denne gangen med Lil Bow Wow.

I 1998 fulgte han etter stjerneprodusenten Puff Daddy og ga ut sin første singel som soloartist. Albumet 'Jermaine Dupri presents: Life in !492' fulgte, hvor han linjet opp de største artistene han har jobbet med. Med 'Instructions' prøver han nå å gå mer over i artistrollen, og lar andre få ta del i produksjonen.

Etter en slik navnedroppesekvens er det vel ikke vanskelig å gjette seg til at vi snakker veldig, veldig kommers og tilgjengelig r'n'b-hiphop. I tillegg gjelder det her også artister som er sykelig opptatt av seg selv, bilene, damene sine og diverse kjønnslige aktiviteter, og som lar dette komme til uttrykk i tekstene og musikken sin. Så er du av typen som heller går for den litt innesluttede melankolsk-intellektuelle utrykksformen, så klikk deg av sted så fort musen løper, dette kan være meget skadelig for deg!

Platekåvveret er vel det som imponerer meg personlig mest. Uttapåbildene viser mr. Dupri i flotte sosseklær og hatter. Går du videre innover finner du bakgrunnsbilder som viser mannens hovedinteresser: En sportsbil, en yacht og et privatfly, og til slutt, mesterverket: Mannen selv iført en herlig pirrende svart-med-hvite-prikker slåbrok, hvite tennissko og pannebånd, sittende sløvt tilbakelent, i en badstu med håndklekledde, svette skjønnheter rundt seg. Mycket bra. Spesielt damene og slåbroken.

Så hvordan klarer han seg som frontartist? Vel, visst rykker det i foten, og temmelig nynnbart er det jo - du skal ikke se bort ifra at dette blir spilt en del på klubber og radio framover (eller har blitt det allerede, hva vet jeg). Melodiøse kosebeats er det han er best på, og det er dette stoffet som utmerker seg, selv om han har blitt til tider litt hardere i uttrykket enn tidligere. Den litt pompøse åpningslåten Welcome To Atlanta, med Ludacris, får en til å ville høre litt mer, med handklapp og synthpiano, og Money Hoe's and Power følger greit opp. Get Some med Usher er klart grellest. Ballin' Out Of Control med Nate Dog er hyggelig funky og førstesingel tror jeg. Den beste låten er imidlertid Let's Talk About It, produsert av The Neptunes, med sin skrullete fløyteloop på hooken. Men ellers er det meste temmelig kjedelig. Glætt, velprodusert, det står helt klart masse flinke folk bak, men kjedelig. Han er en talentfull og produktiv låtskriver, som rett og slett ikke klarer seg like bra solo.

Som rapper er han mildt sagt middelmådig, og temaene i sangene allmenne og uinteressante. Den eneste låta hvor han har noe spesielt på hjertet er vel antihat-låten Hate Blood, den mest særegne og røffeste låten på albumet (ikke at det sier så mye), hvor han legger frem sitt syn på folk som hater ham. Ikke forstår jeg hvordan folk kan gjøre det, han virker jo som en jovial kar, og musikalsk er det jo ikke så veldig provoserende akkurat. Hadde jeg vært ham ville jeg heller bekymret meg for at folk skulle gi jamt faen. Rappen blir på en måte mer et inventar i lydbildet enn et framstående moment.

Nå er han heldigvis ikke helt på egen hånd; han har med seg gjester på ikke mindre enn alle låtene faktisk. Nate Dog, Da Brat, Ludacris (blant en drøss andre) leverer varene, de, og det er fra disse de beste enkeltprestasjonene kommer. Men når de heller ikke gjør det så stort, blir det altså mest radiovennlige produksjoner på tomgang. For å si det sånn, så ser jeg liten grunn til at han skal opptre som soloartist bortsett fra sitt eget ønske om å få bildet sitt på coveret (for så vidt et ganske bra bilde. Se over.).

Min vurdering: Nok en plate som prøver å finne vårt minste felles multiplum og dermed få flest mulig til å like den, i hvert fall nok til at man kjøper plata (så pengene kommer inn i kassa). Du finner sikkert en artist her som du synes er bra eller ok, du finner sikkert en låt du kan feste eller kjøre bil til, men spør du meg vil du først og fremst finne stor tomhet og ingenting. Lett å like, lett å glemme.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


M.I.A. - Arular

(XL)

En sensasjonell debut fra M.I.A setter nye standarder.

Flere:

The Lionheart Brothers - Matters Of Love And Nature
Arve Henriksen - Sakuteiki