cover

37 Days

Beth Hart

CD (2007) Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Bluesrock / Voksenrock

Spor:
Good as It Gets
Jealousy
One Eyed Chicken
Over You
Sick
Face Forward
Soul Shine
Forever Young
Easy
Heaven Look Down
Missing You
Waterfalls
Crashing Down the End
At the Bottom

Referanser:
Bon Jovi
Hanne Boel

Vis flere data

Se også:
Leave the Light On - Beth Hart (2003)

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Radiorock

Beth Hart fortsetter sitt vikingtokt – uten blues og med en bag full av radiorock og gymsokker.

Beth Hart har etter en personlig renselse fått et visst fotfeste i de skandinaviske landene. Hun har gjestet Notodden Blues Festival to ganger, visstnok med stor suksess. Nå forsøker hun å nå et bredere publikum med musikk som bare unntaksvis sneier innom blues. Det er fortsatt Harts røffe stemme som skal bære musikken, men med 37 Days er fokus nå på voksenrock i langt større grad enn på forgjengeren Leave The Light On.

Leave The Light On tok et oppgjør med Harts plagede fortid, og det virket da naturlig å velge musikk med islett av blues. Tidvis låt det ikke så galt. På 37 Days er det nykter og mer optimistisk Hart som lar det stå til med en plate som best kan sammenlignes med Bon Jovi eller andre puddelrockere. Det er kalkulert stadionrock av den typen man elsker i Danmark, der også denne plata er spilt inn. Sånn sett burde vel streng tatt denne skiva ikke vært i min CD-spiller, men skitt au.

Vi snakker som sagt om FM-rock. Det er ikke akkurat dårlig ved første gjennomlyttinger, men det er heller ikke bra - det er mest av alt meningsløst og sjelløst. Lyden er proff og det spilles greit gjennom et knippe låter som ikke skiller seg ut på noen måte. Åpningslåten Good As It Gets er relativt fengende, men deretter blir det mest traurig møl. Jeg klarer faktisk ikke opparbeide entusiasme nok til å omtale enkeltlåter. Det går i røffe gitarer og "episk" piano på en plate der heavy-balladene dominerer. Harts skrikestemme har fått enkelte til å sammenligne med Janis Joplin, men det er å selge Joplin svært billig. For Hart mangler totalt følelse i det hun gjør på dette albumet.

Jeg kan egentlig ikke se for meg hvem som skulle ha interesse av å eie dette albumet. Kanskje kan det være noe å stappe i spilleren i bilen, men for guds skyld, kjøp da heller den siste til Springsteen eller noe sånt. Dette er nemlig musikk for folk som ikke er glad i musikk. Så er dere advart. Det fulgte hvert fall med cover på promo-eksemplaret. Det er fint, for jeg trenger skrape til bilen nå som isen legger seg på rutene.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


My Dying Bride - The Dreadful Hour

(Peaceville)

My Dying Bride gjør selvforakt, fortapelse og ubesvart kjærlighet til noe fantastisk vakkert.

Flere:

Green Day - American Idiot
Harmonica Sam - Rocker No.1