Pictures

The Len Price 3

CD (2010) - Wicked Cool / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

You almost got me

Sjangermessig godt gjennomført, men for rent og pent fra 60-talls nostalgikere.

Av Robin Sande

Del på Facebook07.05.2010

Pictures er en stil- og sjangermessig gjennomført plate. Kanskje enda mer enn deres to forutgående album, Chinese Burn (2008) og Rentacrowd (2007). Lybildet er nemlig så rent og pent at man fort får inntrykk av et band som spiller på for få strenger.

I det obligatoriske vedlegget til anmeldereksemplaret, hvor det er plateselskapets misjon å trigge anmelderens øre, får jeg vite at The Len Price 3 er en trio som spiller høyenergisk freakbeat med punkattitude. The Who meets The Stooges. Javel, tenker jeg. Da får jeg sikkert høre et band som setter fyr på trommesettet, kveler sine gitarer, og kanskje flytter innspillingsstudioets grunnmur et par meter. Skitten, rå garasjepunk, er assosiasjonene som fyller mine små grå.

Hvorfor plateselskapet pusher ut slike referanser har jeg egentlig full forståelse for. Alle med den minste interesse for punk, rock og garasje, skjønner umiddelbart at et band med energien til The Who og The Stooges i det minste må være verdt en lytt (jeg noterer 1-0 til plateselskapet).

Denne anmeldelsen skal imidlertid ikke handle om bilbyen Detroit. Det lovede møtet mellom Iggy Pop og Roger Daltrey, ville nok for sistnevnte opplevdes som noe ensomt. The Len Price 3 er nemlig altfor pene og pyntelige til å bli sammenlignet med bråkmakere som The Stooges. Pictures er ikke en skive det lukter svidd av, og ingen vil oppleve å få svart ørevoks av å lytte til albumet. Ikke dermed sagt at Keith Moon og co var søndagsskolegutter, men The Who er ihvertfall et noe mer presist utgangspunkt.

The Len Price 3 står nemlig med begge beina godt plantet i 60-tallets britiske r&b, som for eksempel The Zombies, The Animals, og spesielt The Kinks, som de til stadighet låner riff av. Faktisk tror jeg at jeg kan høre riffet til You Really Got Me, på nesten annenhver låt på Pictures. Ta for eksempel The Girl Who Became a Machine, som er Kinks opp av dage.

The Len Price 3 er imidlertid ikke i nærheten av å være Kinks, eller noen andre av de store britiske invasjonsbandene fra midten av 60-tallet. Den bitende og beskrivende sosiale satiren som Ray Davies etterhvert utviklet, er totalt fraværende i The Len Price 3s tekstmateriale. Rent musikalsk blir dette også for blasert. Bandet står sementert i sen britisk 60-talls rock, uten den nødvendige energien og låtmaterialet som må til for å skille seg ut fra den gemene hop.

Innledningsvis høres Pictures friskt ut, med enkle og lystige låter som Pictures og After You're Gone. Etterhvert blir enkelheten og lystigheten bare en stor saus av 13 enfoldige og tafatte låter. Om jeg skulle trukket frem et lyspunkt, måtte det være Nothing Like You, som ihvertfall har et snev av rastløshet ved seg. The Len Price 3 burde gjort slik plateselskapet deres foreslår; Tatt med seg The Who på roadtrip til Detroit for å møte The Stooges.

Da ville dette også blitt mye mer interessant.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: