cover

Still Making History

Ana Popovic

CD (2007) - Eclecto Groove / Delta Groove Productions

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Bluesrock / Poprock

Spor:
U Complete Me
Hold On
Between Our Worlds
Is This Everyting There Is?
Hungry
Doubt Everyone But Me
You Don't Move Me
Still Making History
My Favorite Night
How'd You Learn to Shake It Like That
Shadow After Dark
Calendars
Sexiest Man Alive
U Complete Me (Blues Version)

Referanser:
Bonnie Raitt
Deborah Coleman
Walter Trout
Joe Bonamassa

Vis flere data

Se også:
Blind For Love - Ana Popovic (2009)

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Fin innpakning – lite innhold

Ana Popovic får æren av å debutere på ny underlabel, men det blir mest store ord og fleskesvor.

Plateselskapsboss Randy Chortkoff skal ha mye skryt for måten han på kort tid har gjort Delta Groove til et av de ledende bluesplateselskapene i USA. Han er også en forretningsmann som skjønner at tradisjonell blues aldri vil selge mye plater. Det kan være det som har fått han til å lansere underlabelen Eclecto Groove, en divisjon av selskapet som skal gi ut bluesbaserte artister med en mer moderne tilnærming til bluesen – artister som presser og utfordrer sjangeren. Og det gjøres på en profesjonell måte med fresh logo i lyse farger og store vyer.

Chortkoff må ha tenkt at han skjøt gullfuglen når han signet Ana Popovic som første artist ut på den nye labelen. Hun er pen, kan virkelig spille gitar, synger brukbart, har gitt ut flere plater i Europa og har turnert med de store i hele Europa. I tillegg er hun opprinnelig fra Serbia og har dermed et visst etnisk tilsnitt som gjør henne spennende. Hun ser nydelig ut på bilder der hun poserer sensuelt med gitaren. Jeg tipper Chorktoff har tenkt at her har jeg kanskje fremtidens Bonnie Raitt. Så da er vel alt bare fryd og gammen, og det er bare å løpe til banken?

Nei, det er ikke det. For uansett hvor mye du hører på denne platen åpenbarer det seg ikke noe essens.

Popovic forsøker seg på de fleste stilarter, pumper løs power akkorder på gitaren, synger med røff stemme og skriver tekster med "mening". Men det vil seg lissom ikke. U Complete Me er bluesrock av den pompøse sorten som høres flott ut, med moderne og tett lydbilde, sprettbass og wa-wa gitar. Men lyttere med litt ansiennitet vil fort gjennomskue triksene. Hold On gjør ikke saken stort bedre, selv om teksten dreier seg om problemer rundt etnisitet og landegrenser. Selv tekstene blir kvasi. Between Our Worlds er mer av samma ulla, men denne gang i reaggae-takt. La oss bygge broer mellom verdensdelene og utslette fattigdommen.

Ja, jøss.

Og slik fortsetter det til første anslag av noe som faktisk låter tøft og som viser at Popovic faktisk kan, nemlig Hungry, som er noe så sjeldent på denne plata som en virkelig god låt med et catchy refreng som underbygges av røff slidegitar. Doubt Everyone But Me er Balla Jazzhus med kvasi-sensuell sang og penseltrommer. You Don't Move Me er et steg i riktig retning igjen med høvelig bra bluesgitar, pumpende hammond og fine blåselinjer. Hun kan jo spille – bevares – men for sjelden oppleves det relevant. Men når det stemmer kan hun måle seg med hvilken som helst annen mannlig bluesrocker (uten at det kanskje er noe å trakte etter).

Tittellåten får meg til å tenke på at jeg må huske å kjøpe brød på butikken etterpå, og My Favorite Night får meg faktisk til å gå på butikken, om enn bare for å få et avbrekk fra lyttingen.

Men hva skjer på How'd You Learn To Shake It Like That? Knalltøff, pumpende blues med ilter slide og en hes Popovic som synger som om hun mener det. Trillende piano og delikat mannlig kor gjør denne låta til en liten høydare og platas soleklart beste spor.

Kanskje du skulle holdt deg til det enkle, Popovic, i stedet for å redde verden og selge masse plater?

To meningsløse spor følger, før Sexiest Man avslutter ballet med døll hvitmannsfunk og ekstrasporet U Complete Me, nå i Gary Moore-versjon.

Still Making History tilfører lytteren ingenting, men kan kanskje appellere til hi-fi entusiaster. For det er ingenting feil med plata i og for seg og den er påkostet lydmessig. Popovic kan som sagt spille, bandet er garvede veteraner og produksjonen er proff. Men nettopp dette at det er så proft og gjennomtenkt blir et problem når innholdet ikke står i stil til innpakningen. I tillegg spriker plata alle veier, slik at det som sikkert var ment å appellere til mange bare blir rot.

Synd i grunn at det som jo er en spennende tanke fra plateselskapet ender slik.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy - The Letting Go

(Domino)

Oldham har reist til sagaøya ute i havgapet. Her, blant varme kilder, snødekte breer og staute vikinger, har den underfundige amerikaner funnet roen.

Flere:

Pinetop Seven - The Night's Bloom
Annar Follesø & Björn Nyman & Christian Ihle Hadland - Bartók