cover

Kick Out the Jams

MC5

CD (1969) - Elektra

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Eksperimentell rock / Tungrock / Psykedelia

Spor:
Ramblin' Rose
Kick Out The Jams
Come Together
Rocket Reducer No. 62 (Rama Lama Fa Fa Fa Fa)
Borderline
Motor City Is Burning
I Want You Right Now
Starship

Referanser:
The Stooges
Grand Funk Railroad
The Who
Sun Ra
The Jimi Hendrix Experience

Vis flere data

Se også:
Back in the USA - MC5 (1970)
High Time - MC5 (1971)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Say you want a revolution!

Fem fyrer fra motor city prøver å rive ned veggene i hjembyens Grande Ballroom.

Denne legendariske skiva er tatt opp i Grande Ballroom, Detroit 30-31 oktober 1968. Den ble så utgitt våren 1969 og solgte en liten stund helt greit. Kick Out The Jams nådde 30. plass på den amerikanske albumlista i løpet av noen uker, og ble bandets største kommersielle suksess. Dette til tross for at den kanskje er vanskeligst tilgjengelig for popmarkedet av de tre skivene gjengen rakk å gi ut mens de eksisterte. Det må ha vært virkelig risikabelt å gi ut liveskive som langspillerdebut. Poenget var å fange opp bandets ville og rå sound i sin originale og energiske innpakning. Selv om skiva ikke var en potensiell bestselger ga Elektra ut både Kick Out The Jams og Ramblin' Rose som singler. Ingen av dem satte spor etter seg på salgslistene, forståelig nok.

Bandet ble danna i 1965 av Fred Smith, Rob Tyner og Wayne Kramer. Året etter var Michael Davis og Dennis Thompson på plass. De klemte ut et par singler, som fikk begrenset med oppmerksomhet. MC5 (aka Motor City Five) fikk etterhvert et meget godt rykte som liveband i Michigan og statene rundt, den såkalte Midtvesten. Sammen med kompisene i The Stooges la de mye av grunnlaget for det som seinere skulle bli kjent som punkrock. Banda var kjente for uforutsigbare og elektriske opptredner, selv om disse gutta ikke målte seg med selvdestruktiviteten til Iggy. De to kompisbanda har i ettertid også hatt enorm påvirkning på heavy metal, moderne garasjerock og ikke minst vår hjemlige scandinavian rock-scene.

Aktivisten John Sinclair var bandets manager i noen år. Han ledet en gruppe kalt White Panthers (i følge Wayne Kramer opprinnelig kalt The MC5's Social and Athletic Club), som enkelt fortalt var som et hvitt Black Panthers. Gjengen besto av revolusjonære unge venstreradikale med sans for dop og rock. Revolusjonen skulle foregå både i tanke, handling og musikk. Kick Out The Jams er fra denne perioden av bandets historie. MC5 sjøl ble nok tillagt mer politisk vekt enn bandet satt pris på i ettertid. De var egentlig lite konsekvente og la nok mest vekt på det samme som andre ungdommer med gitar rundt halsen brydde seg om ... altså damer, rus og kraftige forsterkere.

Detroit må, musikalsk sett, vært en kontrastenes by på 60- og 70-tallet. Den produserte både den søteste svarte soulen og den mest møkkete hvite rocken. MC5 var blant grunnleggerne av såkalt Detroit rock (sammen med blant andre The Stooges og Grand Funk Railroad). De blandet det primitive med det utfordrende, et sound unge mennesker fortsatt jakter på å etterligne. Der Velvet Underground var arty, var MC5 frihetselskende og rettferdighetssøkende. Riktignok ikke på hippievis. MC5 var altfor voldsomme til å ha noe med flower power å gjøre. De blåste blomsterkransen av hårfestet på mangt et blomsterbarn. Dette får man så til de grader forståelse for på debuten.

Tittellåta er mild sagt en klassiker, som fortsatt blir tolket av andre. Ingen av dem klarer å gjenskape magien herfra. Ikke bare er den skivas korteste, men mest to the point (som det heter). Deretter følger deilig utfriking i Come Together. Så bryter faenskapen løs i Rocket Reducer No. 62 (Rama Lama Fa Fa Fa). Dette er antagelig den svetteste rocken du kan oppdrive fra 60-tallet. Andre vil kanskje mene at Hendrix, Doors, Jefferson Airplane, Pretty Things eller The Who var vassere, men jeg foretrekker disse 40 minuttene med hardslående rock og maniske nervebomber.

Å høre de fem kraftfreakene jobbe seg gjennom I Want You Right Now er en sann glede og en påkjenning samtidig. Avsluttende Starship er et åtte og et halvt minutt langt villdyr som man nærmest venter skal gå etter strupen, men som langsomt forsvinner i horisonten. Den er også det nærmeste man kommer rein psykedelia.

Kick Out The Jams består av mye. Det første man merker seg er kanskje Rob Tyners kraftige stemme, som skjærer gjennom gitarstøyen. Så legger man merke til gitarene som ofte tar avstikkere ut til sidene eller begir seg ut på langtur. Både de og rytmeseksjonen finner heldigvis alltid tilbake til det eksplosive samkjøret som gjør dette til en legendarisk krigføring mot pen pop og fislete følerier. Det er løssluppent, men likevel lett gjenkjennelig og brutalt sjelfull muskelrock. Bandet blanda inn elementer de hadde finni hos John Coltrane, James Brown og Sun Ra, uten at dette la noen demper på rock'n'roll-feelinga.

Skiva er produsert av Elektra-boss Jaz Holzman og Bruce Botnick. De to, som bandet, klarte å balansere på grensa mellom kaos og orden på en imponerende måte. Kick Out The Jams er absolutt et av de mest energiske livealbuma noensinne. Opptaket får flere kjente forsøk på å fange klassiske bands liveopptredner på tape til å høres ut som en trekvarters, uavbrutt, slapp fis. Fra J.C. Crawfords intro til de siste hylende gitarer i Starship får denne skiva deg til å sitte og riste av glede ytterst på stolsetet. Heftigere har dokumenterte konserter sjelden vært.

Det er sagt om Velvet Undergrounds første langspiller at alle som kjøpte den mens den var fersk, starta band i ettertid. Dette er neppe tilfellet for Kick Out The Jams, men jeg tror ingen som har tatt dette albumet seriøst har unnsluppet såre knær etter å ha kasta seg rundt på gølvet i de vanvittigste gitarorgier.

Sjøl er jeg ikke spesielt glad i livealbum, fordi jeg sjelden synes de holder mål. Dette er et av de få unntaka, hvor jeg ikke ville hatt noenting annerledes. Alt fra feedback til Tyners stønning passer perfekt inn i sammenhengen. Dessuten lever låtene virkelig sitt eget liv når de messes fram på denne måten.

"So our political program became dope, rock & roll and fucking in the streets. That was our original three-point political program, which later got expanded to our ten-point program when we started to pretend we were serious."
- Wayne Kramer (i "Please Kill Me" av Legs McNeil og Gillian McCain)

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Serena Maneesh - Serena Maneesh

(HoneyMilk)

Med oppheita fuzz-pedal, kvasse gitarfigurar og englar i kulissane presenterer gjengen frå sør-vestlandet eit inferno i svart, raudt og kvitt.

Flere:

PJ Harvey - Let England Shake
Mats Eilertsen - Flux