Joji

The Anomoanon

CD (2004) - Temporary Residence / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Storebror

Hr. Ned står fremdeles litt i skyggen av Hr. Will, men ønskes en mer direkte og ubehøvlet Oldham kan dette være platen for deg.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook06.02.2005

Ned Oldham er Wills mer joviale og utadvendte bror, både i fremtreden og musikalsk uttrykk. Under navnet The Anomoanon har han gitt ut skiver siden slutten av 90-tallet, der særlig de 23 tonesatte barnerimene Mother Goose (1999) er sterkt å anbefale. Bandet har også vært involvert i en lignende hyllest til Robert Louis Stevenson (A Child's Garden of Verses, 2000), og alt i alt fått en ganske stor katalog. 2004 så like gjerne to utgivelser fra The Anomoanon: The Derby Ram (på Houston Party) og Joji (Temporary Residence).

The Anomoanon vender seg i stadig større grad mot 70-talls "classic rock", vestkyst-nostalgi og sørstatsrock, en trend der My Morning Jacket og Magnolia Electric Co. står som to av de fremste utøverne. Oldham, med faste makkere Aram Stith & co. graver dermed videre i sporene til Allman Brothers, The Band, Eagles, Neil Young/Crazy Horse, Flying Burrito Brothers og Grateful Dead. Seig gitardominert rock fra sumpene, varme vokalharmonier fra California og mer jam-preget frisinn fra bakhagan er dominerende platen gjennom. Det er først og fremst de småsnurrige tekstene og vokalen som knytter Ned til familienavnet; den karakteristisk småsure sangstilen er slett ikke ulik broder Will, og det er også denne som gir The Anomoanon et slags særegent uttrykk. Joji er likevel ingen Joya, for å flåse litt med titlene.

Åpningssporet Down and Brown står igjen som det beste på platen. De drøye åtte minuttene har en utsøkt balanse av sirupsharmonier, psykedeliske skogstoner og humpete countryrock - ikke overvettes originalt, og med noen ganske så kjedelige gitarpartier, har den likevel en gunstig trekk av solbris og ølsunkne kvelder på porchen som er veldig tiltalende. Platens andre tyngdepunkt er Wedding Song. Den strekker seg over ti minutter, en lengde som krever en del progresjon eller oppbygning for ikke å falle sammen. Her strekker de dovent mellom rural folk og noen flotte, mer drømmende partier som kan minne om Summer Never Ends (fra EPen med samme navn, 1999), men de roter seg dessverre litt for langt og litt for lenge ut i gitarjam-land de siste minuttene.

Ved siden av disse to langdragerne (vel, Grateful Dead'ske Nowhere drar seg også over syv minutter, og er sammen med Down & Brown platens formtopp) leverer de fem-seks bonderock-låter som ikke etterlater det helt store inntrykket. Det går noenlunde i samme stilen hele veien, men The Anomoanon har hverken melodier eller originaliet nok til å gjøre Joji til den store, klassiske rockeplaten. Men for all del, det er en nær perfekt fredags-soundtrack: Av med overallen, vask av deg oljesølet, jekk en bayer og ta deg en vel fortjent pust i bakken til storebror Oldham.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: