Let's Get Out Of This Country

Camera Obscura

CD (2006) - Merge

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

It's the bee's knees

Klarer skottene i Camera Obscura å reise seg fra middelmådigheten de har servert til nå?

Av Lars Øgreid

06.12.2006 (opprinnelig fra !hissig)

Den skotske pop-sekstetten Camera Obscura begynte å spille sammen på slutten av 90-tallet. Etter et par 7-tommere begynte flere prominente personer å vise interesse for dem, de viktigste ikke ukjente Stuart Murdoch fra felles bysbarn Belle & Sebastian og John Peel. Sistnevnte hadde dem med på sin liste over mest lovende band i 2001, mens Murdoch bidro med produksjon på debuten deres, Biggest Blues Hi-Fi som kom året etterpå. Ingen skal beskylde for Camera Obscura for å ha slått ned med et brak med verken debuten eller den passende titulerte Underachievers Please Try Harder fra 2003. Har de mer å by på denne gangen?

Let's Get Out of This Country ble spilt inn i Sverige sammen med Jari Haapalainen som sist skrudde på Ed Harcourt sine knotter. Det musikalske uttrykket fortsetter å bevege seg bort fra Belle & Sebastian sin twee-pop og i retning av mer temposterk indie. Og det er definitivt en velkommen forandring. Allerede på albumets første spor Lloyd I'm Ready to Be Heartbroken, et svar på Lloyd Cole's Are You Ready to Be Heartbroken?, engasjerer bandet langt mer enn de noensinne har gjort før. Drivende gitarriff, smektende strykere, raslende tamburiner og et refreng som blåser hatten av deg. Rett og slett en klar kandidat til pallplass over årets beste singler.

Etter denne utblåsningen trenger platen et spor eller to på å hente seg inn, men gjør det med bravur. Synthen er flyttet lengre bak i lydbildet for å gi plass til strykere og trompeter, noe som gir godt utslag i de drøvtyggende balladene, som i den vemodige og lengtende Country Mile. Samtidig har aldri de mer temposterke sporene vært mer dynamiske enn nå, Essex Green blir en meget god sammenlikning. De er begge på Merge, har gitt ut en plate som er kvalitativt glimrende dog litt oversett, er aller best når gitarene får drive fritt og begge deres siste plater bruker litt tid på å sette seg.

I midten av det hele står Tracyanne Campell. Glem Pipettes, det er Tracyanne som er årets flotteste dame. Hennes bittersøte refleksjoner over tapt kjærlighet, sitt forvirrende følelsesliv og rotløshet er direkte forførende. Det er mange paralleller til Jenny Lewis fra Rilo Kiley, men Tracyanne fremstår som søtere og mindre nevrotisk. Hennes oppfordring om å ta henne med ut av landet til en by med katedral hvor hun skal overbevises om egen skjønnhet er like fristende som beretningen om turnèforelskelse er rørende og trist.

Camera Obscura leverer sin klart beste plate til nå. Det er ett eller to middelmådige spor, men jevnt over er dette sterkt. Singlene er direkte uimotståelige. Hvem kan dessuten mislike et band som setter vals på dagsordenen igjen?

Som Tracyanne selv sier: "It's the bee's knees".

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no

Groovissimo

Filter - The Amalgamut

Velprodusert og polert amerikansk klisjerock som fungerer mye bedre enn klisjeene den er bygget på.

Flere: