cover

Chrome Dreams II

Neil Young

CD (2007) - Reprise / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Countryrock / Hardrock / Singer/songwriter / Folkrock

Spor:
Beautiful Bluebird
Boxcar
Ordinary People
Shining Light
The Believer
Spirit Road
Dirty Old Man
Even After
No Hidden Path
The Way

Vis flere data

Se også:
Harvest - Neil Young (1972)
On the Beach - Neil Young (1974)
Tonight's the Night - Neil Young (1975)
Tonight's the Night - Neil Young (1975)
American Stars n' Bars - Neil Young (1977)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Fremdeles liv i den frie verden

Young har ikke åpnet hvelvet helt, men det siver ut noen gullkorn derfra i ny og ne.

Neil Young ser ikke ut til å stresse med sitt gedigne arkivprosjekt (to liveplater er så langt sluppet ut av hvelvet). Men inntil han får dette på plass kan vi hygge oss med plater som Chrome Dreams II, som altså er noe så spesielt som oppfølgeren til en ikke utgitt skive; Chrome Dreams fra 1977. Det var (og er) ikke uvanlig for Young å endre planer på kort varsel, han går som alltid sine egne stier. Det har gitt oss som har fulgt ham noen år litt hodebry. Det skyldes ikke minst den originale Chrome Dreams, som med låter som Will to Love, Powderfinger, Sedan Delivery og Like a Hurricane lett kunne blitt blant mannens mest komplette utgivelser. Men neida, han valgte heller å forlate kromdrømmen i 1977, og de sporene som har sett dagens lys ble fordelt på mer ujevne plater fra American Stars 'n' Bars og helt opp til Freedom fra 1989.

Freedom er en nøkkelplate i Youngs diskografi, utgivelsen som markerte hans tilbakekomst som solid albumartist i 1989 etter ørkenvandringen på 80-tallet. Han har sannelig gitt oss ymse også i de 20 påfølgende år (det er langt fra Ragged Glory til Are You Passionate?), men sett i ettertid har platene kommet jevnt og stort sett godt. Freedom viste oss artisten Neil Young i sin fulle bredde, og det er nettopp denne platen han selv peker mot denne gangen. Young ønsket å lage en plate der stilartene ble blandet, i stedet for å komponere en mer spesifikk grunntone. Her veksles det fra korte, myke ballader, via lange epos og til den skurrende gitarrocken fra Rust-platene. Årsaken til dette ligger naturlig nok i at låtutvalget er hentet fra varierte opptaksperioder, blant annet r&b-platen This Note's For You, countryplaten Old Ways og ikke utgitte Times Square. Med seg for disse innspllingene har han hentet inn de gode gamle gutta; Keith, Molina, produsent Bolas og en rekke andre røvere. Resultatet er en plate av solid Young-merke.

18 minutter lange Ordinary People, av alle ting plukket ut som første radiosingle, er ingen ny Hurricane, men kan minne litt om Crime in the City (fra Freedom) der den veksler mellom tunge gitarer, lengtende soloer og saftige blåsere, mens Young ruller ut en episodisk strøm av bilder fra bakgatene i en ode til underklassen, arbeiderne og taperne på gata som han alltid har identifisert seg med, om ikke akkurat vært en del av. Han klarer likevel å tegne troverdige bilder og fremstår som en sosialt engasjert samfunnsrefser det er verd å lytte til:

Down at the factory
They're putting new windows in
The vandals made a mess of things
And the homeless just walked right in
Well they worked here once
And they live here now


Ordinary People er en sugende vinner på denne platen.

Den andre kolossen her heter No Hidden Path, og drar seg mot kvarteret. Her får gitarene langt friere spillerom og tonen er mer psykedelisk av det slaget Young beskjeftiget seg med på Everybody Knows..., tidvis On the Beach og Weld. En signaturlåt, om ikke underskrevet med den kraftigste pennen.

Rundt disse serveres vi altså en porsjon nytt og en skvett gammelt. Særlig de sårbare visene Beautiful Bluebird og Shining Light er aldeles nydelige. Dette er hengslete, Harvest-Neil; munnspill, kassegitar og en røst som siger langt ned i ryggraden. The Believer er dusinvare, Dirty Old Man er ganske grufull plankerock, mens Ever After er en helt standard countrysviske. Da vil jeg heller fremheve Spirit Road, som i kraft av sin gitarmakt kunne flettet seg glatt inn på Ragged Glory (kanskje den stammer fra den tiden for det jeg vet).

Det odde sistesporet The Way er også verd et par ord. Sammen med barnekoret The People's Chorus of New York skapes en merkelig kontrast fra mannen som to låter tidligere snerret I'm a dirty old man, og som nå smiler med nisseskjegg foran alle barna som harmløst synger i kor: We'll show the way, to get you back home, to the peace where you belong....

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Atomic - Boom Boom

(Jazzland Rec.)

Vandrende mellom forskjellige disipliner med en slentrende form for intensitet.

Flere:

Espers - Espers II
Jaga Jazzist - One-Armed Bandit