cover

Wilderness

Archer Prewitt

CD (2005) - Thrill Jockey

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Softrock / Kammerpop

Spor:
Way of the Sun
Leaders
O, Ky
Go Away
Judy, Judy
No More
Think Again
Cheap Rhyme
O, Lord
Without You
Wilderness

Referanser:
Jim O'Rourke
Faris Nourallah
Sam Prekop
Pernice Brothers
Eric Matthews
Neil Halstead

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


DaVinci

Med sitt fjerde soloalbum har Archer Prewitt funnet en nær perfekt popformel.

Når det snør så kraftig inni deg at hele kroppen blir rimfrossen, og du er ute av stand til å bevege deg, snakke eller tenke - ja, da trengs noe oppvarmende popmusikk som kan tine opp sjelen og pleie legemet med milde toner. Den beste helbrederen i disse dager heter Archer Prewitt.

Kort bio: Prewitt har bakgrunn fra lounge/kitch-prosjektet The Coctails, dro til Chicago og dannet sammen med vokalist Sam Prekop, trommis John McEntire (Tortoise) og bassist Eric Claridge en av vår tids mest delikate popband og et av post-rockens nøkkelnavn The Sea and Cake. I tillegg har han pleiet både sin egen tegne- og solokarriere. Alle platene hans (ja, egentlig det meste han har vært involvert i) tør anbefales. 42 år gammel er denne kunstneriske supermannen på topp både som låtskriver/arrangør, tegner og alt-mulig instrumentalist. Han gjør det meste selv, men har her fått god hjelp fra sine venner fra The Coctails, fiolinist Susan Vøelz, cellist Fred Lonberg-Holm og andre. Resultatet har blitt en plate spekket av tidløs popmusikk. Vennlig og lett uten å være tannløs, en stimulerende vemodstime som er mer komfortabel enn en "downer". Mørket som ligger over platen (som farens død) blir aldri altoverskyggende. Det er en naturlig lett stemning som dominerer Wilderness, til tross for de gjenomgående alvorlige tekstene.

Basisen er mer akustisk enn på hans foregående soloalbum, orkestreringen er skjønnsomt vevd inn i porsjonerte doser. Det betyr mindre "post-rock" og fokus på mer akustiske viser. Det luftige jazz/bossa-preget til moderbandet har blitt erstattet av et mer modent singer/songwriter-uttrykk som er basert på 70-talls softrock og klassisk popsnekkeri, som de hardeste tilhengerne av mer futuristiske Sea and Cake sikkert kan finne en smule forutsigbar. Tenk igjen, tenk Burt Bacharach, Paul McCartney, Elvis Costello og Gram Parsons, til og med John Denver, men også nyere artister som Pernice Brothers og Faris Nourallah (Prewitt deler den litt Bowie-aktige vokalen med Faris). Vidunderlig arrangert og avslappet fremført er det i hvert fall, og med en uanstrengt flyt og melodievne som for eksempel våre hjemlige softrockere og låtskrivere bare unntaksvis er i nærheten av. Archer Prewitt skriver låter som "lever sitt eget liv", som gjerne strømmer fritt uten vers/refreng oppbygning. Det kan ta litt tid før de setter seg, men det har ingen hast. For det er alltid en nytelse å følge ham på veien.

Wilderness dyrker en plates helhet, men hver låt har blitt tilsatt et eget krydder. Det kan være den alltid vennlige klangen av klokkespill, et Neil Young'sk munnspill, en steel gitar som smyger innom, duvende orgel eller imøtekommende la-la-la koring - det er øyeblikk hvor Prewitt oppnår en følelse av at alle elementene smelter sammen, og skaper en tilstand som gjør lytteren mo i knærne og slapp i fisken. Et eksempel er en nydelig passasje på Go Away der Young-munnspillet møter et klokkespill, før låten fraktes videre i armene på strykerseksjonen og Prewitt kommer inn med sin befriende vokal. En annen er Think Again, som jeg for tiden har en pågående diskusjon om hvorvidt er årets vakreste låt. Så langt har jeg ikke funnet noen gode motargumenter, den må i så fall konkurrere med Go Away eller Without You fra samme plate. Selv kan jeg egentlig bare styre begeistringen for den overoppstemte Cheap Rhyme, crescendoet på Without You og noe håndklapping og koring som blir i overkant leirskole. Men som sagt, det er ikke mye å grine på nesen av her.

Wilderness er ikke bare årets vakreste eventyr så langt, det er en plate for alle årstider. Den fanger vårens første sildrende drypp av håp, den er sommerens sorgløse solvarme, høstens fargerike melankoli og vinterens lune skjød.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Old Man Gloom - Christmas

(Tortuga)

Redacteuren spør, redacteuren svarer: En åpen samtale med seg selv om Old Man Gloom.

Flere:

Ricochets - The Ghost of Our Love
Beach House - Beach House