cover

Total

Seigmen

CD (1994) - 1:70 / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock

Spor:
Colosseum
Ohm
In Limbo
Döderlein
Sort Tulipan
Lament
Fortell
Nephilia
Monument
Pantheon

Referanser:
Tool

Vis flere data

Se også:
Pluto - Seigmen (1992)
Ameneon - Seigmen (1993)
Hjernen er alene - Seigmen (1994)
Metropolis - Seigmen (1995)
Radiowaves - Seigmen (1997)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Echt!

Et lovende farvel til metalldagene, et mangefasettert blikk inn i framtiden.

I omtalen av Hjernen er alene EP nevnte jeg kort nedetiden som oppsto etter brannen i Seigmens turnébuss høsten 1993. Denne perioden strakte seg reelt fra september '93 til juli '94, da nevnte EP ble gitt ut, og underveis ble det meldt svært få livstegn rundt bandet i de den gang oppegående og alerte rockepressene Rock Furore og Puls. I det hele tatt var det lite som signaliserte den retningsendringen som skulle komme med utgivelsen av Total i september '94. Rundt 1400 av oss ble dog gitt et kraftig hint da vi løste billett til en splittkonsert ved Sentrum scene 11. mars samme år. På plakaten sto to tunge flaggskip innen alternativ norsk rock: Motorpsycho og Seigmen.

Seansen ble svært merkelig og minneverdig av flere grunner. Motorpsycho som etter sigende skulle åpnet ballet, og som på denne tiden hadde for vane å spille et repertoar ei plate fram i tid for sitt publikum, hadde satt seg fast i en kolonnekjøring over fjellet fra Bergen. Da de endelig kom fram dundret de tydelig frustrerte gjennom et uvanlig tungt, men glimrende retro-orientert sett der allsangen til slutt sto i taket. Før det hadde imidlertid Seigmen gjort noe like ekstraordinært. Subguds intro Manifest tonet ut, scenen ble mørklagt i noen korte sekunder, en enkelt spot ble tent på Sverre Økshoff som slo an gitarens dype e-streng og lot den ringe ut mot en vidspent tremoloeffekt. En ny spot ble tent, Kim Ljungs slurende, maskinelle bass. Ny spot, Noralf Ronthis basstromme. Ny spot, Marius Roths melodigitar. Og til slutt en femte spot, en underbelyst, kortklippet og tungt pustende Alex Møklebust.

Jepp, det ble en kveld der Seigmen uvanlig nok spilte et sett dominert av nye låter. Monument var først ut, dernest Colosseum, Döderlein... så vidt jeg kan huske var det bare to tette leveringer av Mesusah og Fra X til Døden som ble hentet fra den gamle diskografien før seansen ble rundet av med en fullbyrdende Pantheon. Det var en praktfull opplevelse, meget talende for Seigmens evne til å bygge en rammestemning, samtidig lite talende for bandets repertoarvalg i konsertene. Ikke minst var det en kraftig teaser mot neste langspiller.

Total ble spilt inn over tre uker i Nova studio i Spydeberg august 1994 og utgitt medio september samme år. Som produsent satt amerikanske Sylvia Massy, en dame Seigmen ønsket basert på hennes arbeid med Tool på deres langspillerdebut Undertow i 1993, og som Sony Norge hadde klart å hente til en brøkdel av vanlig pris etter å ha oversendt et knippe nye demoer. Kombinasjonen av Seigmen og Massy var svært heldig: Bandets nye materiale var langt mer melodisk orientert enn det som fant veien til Pluto og Ameneon, ekstremvokalen var trukket merkbart tilbake, og metallgitarene lå mer integrert blant effekbelagte cleangitarer. Massy evnet på glimrende vis å skape den dynamiske flyten som måtte til for å få disse kombinasjonene til å fungere. I forhold til samtiden var lydbildet glassklart, men samtidig hardtslående, og til tross for at den ganske sikkert hadde tjent godt på en remastering er Total fremdeles en forbilledlig produksjon i norsk målestokk.

Albumet starter med en praktfull kraftdemonstrasjon på endring i såvel lydbilde som innhold: Colosseum kryper ut av høyttalerne som gjennom et sivende lag av tåke, Roths gitar legger ned noen taktskjeve melodilinjer, før bandet faller sammen i et kort spenntak ved 1:00. Møklebust hilser oss med sin karakteristiske ralling, og så legger det massive beistet på svøm, holdt i flyt av et uvanlig tilbakelent og behagelig komp fra Ljungs salige dub-bass og Ronthis insisterende trommer. Det er en glimrende plattform for Roth og Økshoff å introdusere sitt nye samspill, et flettverk av melodisk fresende gitarlinjer som tidvis faller inn i, tidvis faller ut av en eterisk harmonisering av Møklebusts uortodokse vokal:

Lagt i kors
lenket til håp
Lagt i kors
lenket til jorden

Colosseum er således et mektig verk som bryter nytt melodisk territorium, samtidig som det forankres i den kjente Seigmen-pakka med de monotont hakkende gitarene ved 2:43. Ved første gjennomlytt rekker man imidlertid ikke å reflektere over akkurat dette; Colosseum er såvidt lagt i stabilt sideleie når Totals hissigste spor, Ohm, sparker inn dørene. Det er en i denne sammenheng merkelig låt, bygget på eksplosive kontraster mellom en vers-struktur der Ljungs bass maler manisk, nesten industrielt under perkussive gitarer, og et refreng der Møklebusts omkved hamres på plass av metallgitarer. I 1994 hadde vi naturligvis ikke forutsetninger for å se det, men i ettertid kan vi høre at Ohm er et slags frampek mot de industrielle trekkene som festet seg på Radio Waves i 1997.

I lys av den totale Seigmen-diskografien er Total det mest eksperimentelle, det mest musikalsk vidtfavnende albumet, og det er samtidig mitt inntrykk at det er den gjennomsnittlige Seigmen-tilhengers favoritt i langspillerformatet. Selv er jeg veldig glad i denne plata, men jeg synes ikke at bandet kommer helt i mål med alle enkeltprosjektene de setter seg fore. For det første blottlegger Massys produksjon Møklebusts stemme, og det er vel ikke bare gyldent malm å finne blant de rensungne melodilinjene, et sparsomt toneomfang til tross. En tydeligere vekt på vers/refreng-struktur understreker dessuten Seigmens manglende evne til å skape forløsende og himmelvendte refreng. Her faller de flere ganger ned i en grop av omkved som de aldri kommer helt ut av, jamfør Döderleins "Noen fortjener en god død", Ohms "La meg ligge igjen" og Fortells "Hvor lang tid vil det ta".

Dernest blottlegger den dempede vokalen i større grad tekstene, som fremdeles beveger seg skisseaktig i skjæringspunkter mellom øst-vestlige religioner og mytologier: "Jeg lukker et øye og ser halvt / Jeg lukker begge og ser alt" (Ohm), "Jeg ser det tredje øye / det fjerde bud / og den femte søyle / jeg ser gud skape mennesket" (In Limbo). Det er fremdeles relativt abstrakt, men med flere og tydeligere ord innenfor hver låt kommer likevel fornemmelsen av en mer lukket og selvhøytidelig betydning. Og med en optimalisering av dette i Nephilias "Eloï eloï lama sabaktáni" ble det mer enn noen gang tidligere aktuelt å ta et oppgjør med seg selv på hvor vidt Seigmens tekster var geniale eller beint fram patetiske.

Musikalsk beveger de seg også tidvis inn i noen merkelige sidegater. In Limbo bærer preg av å være et musikalnummer, en langstrakt opptakt til selve hoveddramaet - eksempelvis Jesus i Getsemane i Jesus Christ Superstar, hvis du henger med på tanken. Bruken av Roths ennå gryende operatalent i Nephilia og Sort Tulipan er riktig nok ambisiøse av en annen verden, men til tross for eventyrlystne vandringer ut i vekselvis akkustiske og pompøse lydbilder, nekter de fremdeles å finne seg til rette innenfor avdelingen av Seigmens materiale som virkelig var nybruddsarbeid innen norsk rock. (Sort Tulipan ble omarrangert til en praktfull liveversjon for Metropolis-turnéen i 1995. En flott studioinnspilling ble presentert på EPen Athletic Sessions samme år.) Döderlein og Fortell var på én side en demonstrasjon på at Seigmen også kunne lage fin, melodisk poprock. Særlig sistnevnte bar imidlertid raskt preg av materialtretthet i egenskap av å være bundet av formler som oppsto lenge før dette bandet, og det er samtidig et uheldig frampek mot albumet der de skulle bruke denne formelen til Seigmens egenart til slutt forsvant; Metropolis (1995).

Den store og vellykkede redningsplanken for Total er likevel den andre siden av Seigmens åpenbart grandiose ambisjoner. Bandet var kompromissløst uredde for å tråkke ut i - for seg - radikalt nye områder, de laget den musikken de ville, uavhengig av en voksende fanskare og stadig mer oppmerksomme kritikere. Av dette ble det skapt mange stemninger som er temmelig unike, særlig sett i lys av at Seigmen var en femhodet komponist der alle skulle tekkes før helheten ble presentert. På sitt beste blir det en lek med bandets egen definisjon av seg selv, slik som de funky versstrukturene parret med den klassiske metalleksplosive refrengdelen i Lament. Som den tindrende klare gitarlinja som danner det lineære og stemningstette grunnlaget for det vakre reisverket Pantheon. Som den sjelelige og lekkert flytende, nesten strukturløse Colosseum. Og ikke minst som den brutalt effektive og geniale instrumentalen Monument, med sin nesten fascistoid suggererende monotoni under et overløpende drama der Seigmens evne til å kombinere kjernen av seg selv med symfoniske nyanser får sitt optimale utløp.

Med Total klarte Seigmen å flyte videre på og endatil ekspandere oppmerksomhetsoppdriften fra Hjernen er Alene EPen som ble utgitt to måneder tidligere. Albumet rundet 11.000 solgte ved utløpet av 1994, ikke minst hjulpet av to gode singler, Döderlein og Lament, som skaffet kommersielt viktig radiospill på riksdekkende kanaler, samt en omfattende norgesturné der publikumsbasen hadde tiltatt eksplosivt på et knapt år. Både publikumstilstrømningen og den musikalske utviklingen var på denne tiden svært lovende, men jeg husker fremdeles at det var noe rart, noe som ikke stemte da jeg banet meg vei mot scenen gjennom folkehavet som hadde funnet veien til Kroa i Bø en oktoberkveld i 1994. Der og da klarte jeg å feie den vekk under begersvingende allsang fra 500 smilende ansikter. Ett år senere kom imidlertid følelsen tilbake som et sleggeslag, og da var det blitt merkbart tyngre å smashe den tilbake over nettet.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo