cover

The Brought Low

The Brought Low

CD (2001) - TeePee / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Stoner / Rock'n'Roll / Psykedelia / Sørstatsrock

Spor:
What I Found
Goddamn God Bless
Motherless Sons
Kings & Queens
Hot N' Cold
City Boy
Outer Borough Dust Run
Deathbed

Referanser:
ZZ Top
The Black Crowes
Black Sabbath

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Gitarbasert retrorock med stor r.

Syttitalls stonerrock à la år 2002. Ikke så veldig spennende, men velgjort.

Herrene Benjamin Howard Smith, Nick Heller og Dean Rispler utgjør The Brought Low, et Brooklyn-basert rockeband. Med selvtitulert album debuterer de nå på Tee Pee Records. Ta gjerne en liten titt på coveret. Jepp, syttitallsreferansene er svært så tydelige - faktisk høres dette ut som en utgivelse fra tidlig syttitall, hvis en ser bort fra hvor rent og pent det lyder.

The Brought Low er et syttitalls stoner-rockeband, med klassiske rockereferanser hele veien. Særlig følelsene av Black Sabbath-riff og ZZ Top-attityd er tydelige, men her finner nok mang en Black Crowes-fan et nytt band å lytte til. Det hviler nemlig et tydelig sørstatspreg over The Brought Low, om de aldri så mye kommer fra Brooklyn. Med det menes at The Brought Low er litt sumpete og skittent i perioder, men samtidig vil jeg påpeke at de beveger seg på bedre vedlikeholdte veier enn de tidlige albumene til The Black Crowes. Nå stilte vel The Black Crowes med større besetning, noe som skulle tilsi et noe fyldigere lydbilde.

Albumet består av fattige åtte spor, kanskje litt lite å fylle en debutskive med. Fra låt en til åtte består plata av tunge gitarriff som bandet formelig lener seg på hele veien. Stemmen til vokalist Smith er relativt lite spesifikk eller interessant, og drukner litt i alle gitarene. Siden dette er en trio med lite innleid hjelp, blir lydbildet ganske enkelt og oversiktlig, nesten en slags ”no fuzz”-produksjon, med totalt fravær av gimmicks og annet fjas. Problemet med akkurat det er at The Brought Low veldig fort blir ganske kjedelige, og bortsett fra enkeltstående veldig bra låter blir dette litt tyntflytende guffe. Høydaren er helt klart andresporet Goddamn God Bless, en låt som lyder like tøft som tittelen skulle tilsi. Her pøses det på med Smiths Les Paul så det holder.

Dette er en stødig debut, med tydelig, grundig og enkel produksjon. Men selv om bandet er aldri så klokkertro mot sine syttitalls-helter og stil, må man kunne kreve litt mer enn dette. Jeg savner en liten dose spilleglede til eller kanskje et noe mer personlig preg over plata. Dette er på ingen måte direkte dårlig, men heller ikke særlig bedre enn gjennomsnittlig. Det blir fristende å heller fiske fram gamle vinylskiver med fordums helter, blant annet fordi disse skårer på nostalgipoeng og markante produksjoner. Kanskje en litt urettferdig sammenligning, men helt klart min preferanse.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Os Mutantes - Mutantes ao Vivo: Barbican Theatre, Londres 2006

(Luaka Bop / V2)

Viva Mutantes! Fantastisk gjenforeningskonsert, festet til tape og film.

Flere:

Belle & Sebastian - Dear Catastrophy Waitress
Jason Molina - Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go