Smile

Brian Wilson

CD (2004) - Nonesuch / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Golem

'Dette er formens triumf over innhold', er et av argumentene mot denne utgivelsen.

Av Bjørn Hovde

Del på Facebook02.11.2004

Smile er rockhistoriens mest mytiske "lost album". Så tåkelagt i apokryfa og rockmytos er dette albumet, at det ideelt sett aldri burde blitt ferdigstilt og realisert etter førti år som vandresagn. Et aldri utgitt Smile ville fortsatt å leve sitt liv som utopi og drøm - det ultimate mesterverket som aldri ble. Også rocken trenger en slik myte, en kraftull forestilling om det totale mesterverk, til inspirasjon og til å strekke seg etter. Hva er vel kunsten uten slike forestillinger? Alt for mye innen rocken og dens resepsjon dreier seg om nitide fakta, lister over de "beste" prestasjonene og platene, og i de siste åra: De digitaliserte "definitive" versjonene av skivene med bonusspor og bakgrunnsmateriale. Såre bra alt sammen, og akk så konkret og målbart. Snart er alle arkiv og hvelv enevendt etter alternative "takes" og spor som ikke ble med. Til slutt sitter vi igjen med... alt. På veien dit svinner mysteriet, den uvisse faktoren, mesterverket som alle kjenner i fragments form, men er henvist til å forestille seg og drømme om. Kunst, arkitektur og litteraturhistorien kan oppvise enorme kvantiteter med tapte verk som gir de overlevende en ekstra aura i kraft av å være eksisterende uttrykk i seg selv. Slik var det også med Smile - inntil nå.

Det er umulig å omtale denne utgivelsen uten å vasse uti rock-kanoniseringens vokabular, en øvelse dagspressens anmeldere eksellerer i på rutinebasis. Plata har da også høstet buketten full av seksere uten særlig motforestillinger hos et anmelderkorps som har vært velvilligheten selv.

Det mest slående ved Smile er dens preg av gjenskapthet, en slavisk auditiv restaurering av intensjonert storhet. Det hele lyder merkelig mekanisk og eksisterer i plateversjon mest som vakuumpakket vare. En gjenskapning av noe som aldri ble - hva slags skapning er det? Den jødiske Frankenstein-figuren Golem ble skapt av leire og blåst liv i av en magiker. Magikeren er i dette tilfellet Brian Wilson som maner fram et konkret lydbilde av en antatt tapt frambringelse som hittil har eksistert på et halvt mytisk plan, som en Golem av vinyl og acetat. Spørsmålet blir hva som motiverer utgivelsen. Er det Wilsons ønske om endelig å fullføre verket? I så fall er det snakk om en avbrutt og senere gjenopptatt og fullendt komposisjon etter 40 års pause. Det er kanskje derfor platen tituleres med "Brian Wilson presents...", som en påminnelse om Smiles karakter av idiosynkratisk, mytomant halvveisprosjekt, mer enn som popgruppa Beach Boys' aldri utgitte plate.

Og hvordan lyder det så? Vel, som nevnt er det nitidig gjenskapte retrosoundet platas forte såvel som hemsko. Det virker pregløst perfekt. Dette er formens triumf over innhold, noe som demper Wilsons udiskutable inderlighet mer enn meningen nok er. I stedet blir det mye patos og en del longører innimellom godbitene. Det spørs om ikke Smile anno 2004 tjener på å oppfattes som en tolkning av Wilsons opprinnelige intensjon framfor en definitiv utlegning av samme.

Undertegnede er for øvrig av den oppfatning at Beach Boys alltid var best som popband med musikalsk basis i korte, fyndige poplåter med vekt på vokalharmonier og intrikat instrumentering. På Smile skrever Wilson bredt og skal servere masse tekstlig tankegods i et paradigmedannende musikalsk uttrykk. Innflytelsen fra The Beatles er tydelig flere steder (lytt til Mrs. O'Leary's Cow for en tungrodd parallell til A Day in the Life fra Sgt. Pepper) og Wilson anstrenger seg til det ytterste for å skape sin egen form og et autonomt uttrykk ubundet av samtidas normer for popmusikalske ytringer. Førti år senere må selv den mest ihuga beundrer bite i det sure eplet og innrømme Wilsons tilkortkommenhet som art rocker, noe som ikke fratar ham posisjonen som en av popens største låtskrivere. Det er bare å lytte til de gamle kjenningene Surf's Up og Good Vibrations, begge opprinnelig komponert for Smile-albumet, for å fastslå Wilsons plass som populærkomponist.

Når det hele skal oppsummeres etter 40 år, er det vel egentlig bare å konstatere at Smile rett og slett er... Beach Boys-plata Smile tolket anno 2004.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: