cover

CollideØscope

Living Colour

CD (2003) - Mayan / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Metal / Dub / World / Soul

Spor:
Song Without Sin
A ? Of When
Operation Mind Control
Flying
In Your Name
Back in Black
Nightmare City
Lost Halo
Holy Roller
Great Expectations
Choices Mash Up
Happy Shopper
Pocket Of Tears
Sacred Ground
Tomorrow Never Knows
Nova

Referanser:
Helmet
Faith No More
Arto Lindsay
Jimi Hendrix

Vis flere data

Se også:
Vivid - Living Colour (1988)
Stain - Living Colour (1993)
Time's Up - Living Colour (1990)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Lowered expectations

I was gonna save the world. I couldn't change the world. I couldn't save myself.

Ja, da skulle det være bevist en gang for alle: Spinal Tap-faktoren er fargeblind. Ti år etter sin siste langspiller, og åtte år etter den offisielle oppløsningen, er Living Colour tilbake for å strø ut sitt kompromissløse uttrykk i panoramaformat. Dersom du har lest omtalene mine av bandets første trekløver, har du sikkert forstått at jeg sto langt fram i den ikke-eksisterende køen for å karre til meg et eksemplar av CollideØscope på slippedagen i september. Forventningene var imidlertid noe dempede etter at bandet rundet av 'første omgang' med den lite gjestmilde og utilgjengelige Stain i 1993. Likevel, hvis du hadde vært der tror jeg du kunne ha registrert en lett skjelving på høyrehånda mi da jeg dyttet denne skiva inn i spilleren for den første avspillingen.

Apropos, en Spinal Tap-gjenforening krever noen dager, måneder, eller års splittelse før kreftene kan forenes igjen. Hva har så herrene i Living Colour fordrevet tiden med i disse åtte årene? I egenskap av deres respektive eksellente instrumentelle ferdigheter er det ikke overraskende å kunne trekke fram en aldri så liten solo-katalog på hvert hode. Vernon Reid og William Calhoun har i tillegg, og på hvert sitt hold, arbeidet med et rikt utvalg av mer eller mindre profilerte artister, herunder BB King, Tracy Chapman, Bill Frisell og Salif Keita, respektive Jack DeJohnette, Wayne Shorter, Public Enemy og Dr. John. Calhoun og Wimbish har i tillegg beholdt kontakten gjennom et lite knippe felles prosjekter, med Jungle Funk som en foreløpig spydspiss. I 1999 slo Glover følge med Wimbish og Calhoun i et prosjekt kalt Headfake, og det var under en av konsertene deres på CBGB sent i 2000 at sirkelen ble sluttet ved at Vernon Reid klatret opp på scenen for litt jam og mimring. Living Colour ble erklært vekket til live desember samme år.

Ryktene om en ny skive har allerede svirret i halvannet år, så nå da CollideØscope endelig når platehyllene skal jeg ikke holde dere på pinebenken lenger. Albumet viser at Living Colour har beholdt en patentert eklektisk og genresøkende holdning i uttrykket sitt, noe som betyr at du vil finne det umiddelbart gjenkjennelige side ved side med eventyr i nye stilretninger. På det viset ligger albumet godt forankret i det vi kjenner som Living Colour fra høydepunkter som Vivid (1988) og Time's Up (1990). Samtidig er det litt beklagelig å registrere at det ikke bare er genreaspektet som er spredt ut i bredt format. Nytelsen varierer sterkere fra spor til spor, og kvalitetsmessig er materialet den mest polariserte låtmassen dette bandet har gitt til kjenne på en langspiller.

Song Without Sin har sine klare paralleller til Go Away - sporet som i sin tid åpnet Stain: Det låter gitarbasert møkkete og thrashy, litt i gata til etterfølgerne Helmet. Et godt spor, fullstendig på linje med det vi kjenner som Living Colour, men selv om Glover gjør en flott jobb med å legge inn uortodokse og luftige vokallinjer "på tvers" av kompet i låtas siste del, blir det i helhet for baktungt til at det tar av fullstendig. Det thrashy uttrykket forsterkes med et høyere tempo og et svimlende atonalt lydteppe når A ? Of When tar over. Det er aggressivt som en terget bikube og et godt stykke psyko-metall å bange skallen til. Likevel merker jeg meg at det er noe som låter feil. Men hva?

Svaret kommer når Operation: Mind Control kjemper seg ut av høyttalerne. Produksjonen og miksen er fullstendig ute av fase, det låter trangt, jævlig og uforløst - noe som dessverre gjentar seg i flere 'lokale' partier videre ut gjennom skiva. Det verste er at det er et bevisst valg fra bandets side, antageligvis trigget av et ønske om å gi den sterkt USA-kritiske avdelingen av CollideØscope et gjørmete musikalsk bakteppe. Living Colour fortsetter nemlig i enda sterkere grad enn tidligere å refse USA, både på innenriksplan i 11. september-kommentaren A ? Of When, terror-paranoiaen i Operation: Mind Control og kapitalisme-refseren Sacred Ground, samt på utenriksplan i In Your Name som skildrer myndighetenes 'trigger happy'-tendenser. Her er noen teasere:

Who's at the gate?
Can it happen again?
Not a ? of if
But a ? of when
See, I don't have a clue
And neither do you
(A ? Of When)

It's the battle for America's soul
Just try on this straight jacket of conformity
While we force feed you propaganda
On the state TV
You're under 24 hours surveillance by the satellite spy
Always being watched by the all seeing eye
(Operation: Mind Control)

We got missiles and tanks
We got bombs and planes
We got plans and people
And we do it in your name
We got anger and rage
To send you back from where you came
We are hurting you to heal you
And we do it in your name
(In Your Name)

Absolutt hederlige politiske motiver, men i mine ører undergraves budskapet av et unødvendig kunstnerisk lyd-grep. Oppturen er nemlig komplett når vellyden i platas kanskje vakreste spor, Flying, kommer i mot meg som en varm klem. Det er et funky og melodiøst soul/R'n'B-nummer, som viser akkurat hvor vennlige, imøtekommende og nydelige Living Colour kan være når de legger de særere ambisjonene til side. Det samme gjelder den lekre og laidbacke bluesrockeren Lost Halo - som for øvrig vinner seg fenomenalt etter seks-sju lyttinger, samt den deilig uhøytidelige og lekende riff-rockeren Holy Rocker, der Reids Jimi Hendrix-fascinasjon endelig bringes i et konkret forhold til bandets uttrykk.

Så var det genre-eventyrene, da. Hva er nytt? Vi kan jo begynne med drum'n'bass-tendensene i In Your Name, Choices Mash Up og Sacred Ground. Her kan man selvfølgelig lett vippe inn et argument om at bandet henger vel langt etter i en trend som hadde sitt zenith i 1997. Living Colour henter seg imidlertid delvis i land på å legge uttrykket i en voksen setting utenfor klubbene, det vil si som et delelement i en større genreblanding. Samtidig vil jeg påpeke at du i dette perspektivet finner hakket bedre løsninger på Arto Lindsays Mundo Civilizado (1997) og The Prize (1999).

Dernest kan vi trekke fram Jamaica-vibbene i Nightmare City og Great Expectation. Stemningsmessig holder de klare referanser til reggaen slik den utviklet seg i et eklektisk London mot slutten av 1970-tallet, men i fusjon med Reids tunge metallriff finner de likevel et tyngdepunkt utenfor den mer stereotype og rendyrkede avdelingen av genren. I den avsluttende instrumentalen Nova tas for øvrig Jamaica-influensene videre i et øyeblikk der bandet legger en tyngre vekt på ambient space-dub. Utrolig vakkert, men dessverre alt for kort med sine knappe to minutter - dette skulle tillates å bare vare og vare.

Living Colour er kjent for å ha frisket opp en og annen coverlåt på gode dager tidligere, og på CollideØscope finner du faktisk hele to av dem. Ingen av dem forbedrer egentlig originalene spesielt, men jeg trekker dem likevel frem fordi de forteller litt om kvalitetsspriket på denne skiva. Først får vi en direkte pinlig versjon av AC/DCs Back In Black, der spesielt Glover er fullstendig ute av sitt domene med sin kunstige tilnærming til Brian Johnsons karakteristiske stemmeleie. Ingen hadde vel veddet i mot på at Living Colour rent instrumentelt kan tangere det meste som er sluppet gjennom rockens historie, men denne burde de definitivt latt ligge. Da går det flere hakk bedre når de basker seg på en velspilt og tilbakelent versjon av The Beatles' Tomorrow Never Knows(!), men også denne blir liggende godt etter originalen. Ankepunktet gjelder spesielt bandets brytning med John Lennons strengt bourdone C-dur-estetikk, noe som sammen med den fantasifulle tapeloop-garneringen i sin tid gjorde låta til en klassiker.

Jeg skal innrømme det; da jeg hørte denne skiva første gang syns jeg den låt nesten gjennomgående møkk. Etter drøyt to uker med nesten kontinuerlig lytting er jeg derfor veldig overrasket over å føle behag og velvære i mitt samvære med den. Som du sikkert har forstått gjelder det så absolutt ikke hele plata, men gudskjelov en majoritet av de totalt 15 sporene vi finner her. Personlig finner jeg at det fungerer best når Living Colour slipper den aggressive sosialpolitiske fasaden, til fordel for å være en samling flotte musikere som rett og slett trives med å spille sammen. Det er faktisk i de mer uhøytidelige øyeblikkene at materialet vinner seg merkbart over tid og utfolder seg som melodiske godbiter, eller fikse små perler å flyte med i. Jeg vil derfor så absolutt tildele Living Colour eksistensberettigelse i 2003, dog på andre premisser enn tidligere. Nei, de er ikke lenger i forkant av populærmusikken for øvrig. Nei, de er ikke unge, vitale og fresende. Nei, de har ikke stålkontroll i hvert hjørne av det sammensatte uttrykket sitt. Men... de kan fremdeles lage gode låter og framføre dem med sjel og innlevelse. I et fugleperspektiv kan man kanskje si at de er baktunge, men det vil jeg føre over i en teori om at dette er en plate for et litt eldre publikum som har evnen til å ta hype og trendfokusering med større ro. Jeg er med andre ord glad for at jeg ikke er 19 år når jeg går denne skiva i møte - da tror jeg ville oppleve denne skiva som traurig voksenrock... og at den suger... big time.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Tinariwen - Amassakoul

(Wrasse)

En gjeng tidligere krigere fra Mali med en plate som gir ørkenen liv.

Flere:

Kloster - Coastal Research - ideas, drafts and sketches recorded by Kloster
Sonny Simmons - The Traveller