cover

Hear My Song

Rita Engedalen

CD (2004) - Bluestown / Bare Bra Musikk

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Blues

Stiler:
Akustisk blues / Deltablues

Spor:
Trouble In Mind
Walk On
Real Man
Juke Joint Yodel
Shine With Me
Sister Town
What Good Can Drinking Do
Shake a Hand
Angel In Disguise
Hear My Song
Nobody Knows My Mother Better Than Me

Referanser:
Janis Joplin
Memphis Minnie
Bonnie Raitt
Jessie Mae Hemphill

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Imponerende fra Kongsberg via Notodden

Her er det bare å ta av seg hatten for en lavmælt og autentisk bluesplate som vitner om forståelse for at bluesens styrke kan ligge i de små nyanser.

Jeg veit egentlig ikke noe særlig om Rita Engedalen bortsett fra det som står å lese i coveret, og at hun opptrer jevnlig rundt om på festivaler i Norge. Jeg har fått med meg at mange mener hun minner om Janis Joplin, og selv omtaler hun nevnte Joplin som sin evige favoritt i tekstheftet. Likevel må jeg umiddelbart få si at Engedalen på ingen måte faller i Joplins hylefelle (syng så hest og høyt som mulig, så er det blues, er det ikke det da?). Tvert i mot. Hun utviser stor kontroll over stemmen og lar låtvalget avgjøre hvor mye kraft hun skal bruke. Blues må ikke absolutt spilles høyt for å være kraftfull, noe denne plata er et tydelig bevis på.

Foruten Engedalen er det nødvendig å nevne et par andre suksessfaktorer på denne utgivelsen. Notodden-mafiaen bidrar med utsøkt backing gjennom hele plata, og det er spesielt grunn til å nevne gitarist Morten Omlid, som altfor ofte utelates når Norges beste bluesgitarister ramses opp. Her gjør han en ikke mindre en imponerende forestilling - det være seg akustisk, på slide eller med fete Jimmie Vaughan-riff. Det andre som må nevnes er den organiske lyden som Steve Wold skaper i sitt Juke Joint Studio i Notodden. Plata er tatt opp 100 prosent analogt, og det høres sinnssykt deilig ut. Jeg må le når jeg tenker hvor langt fremme mange bluesartister er på dette området. Blant rockerne er det vel hittil bare Cato Salsa og Øystein Greni som skjønner hvor mye fetere det låter når du bruker analogt utstyr og innspillingsteknikk.

Vel, hva med plata. Den begynner selvsikkert som f... med Omlid som komper Engedalen på kassegitar. Det er alt. Likevel sitter Trouble in Mind som et skudd. På Engedalens egen Walk On, skrevet sammen med Wold som også bidrar med slide og vokal, blir en sjelfull call-and-response seanse mellom de to sangerne. Så er det tid for å rocke, og da mener jeg ikke bluesrocke, men rocke som T-Birds gjør. Omlid ankrer Real Man med et hissig komp, og Engedalen får plass til å vise hvilken kraft som bor i stemmen hennes. Deretter er vi i Mississisippi med Juke Joint Yodel, komplett med en Kimbrough/Burnside-slide fra Omlid og en aldeles herlig solo. Haugen og Aasland sikrer at dette sitter som et skudd også rytmemessig.

På Shine With Me gjør Rita alt selv, og likevel blir dette en av de mest kraftfulle låtene på plata! Ikke rart Engedalen fant tonen med Jessie Hill Hemphill da hun besøkte henne i Mississippi i forkant av denne utgivelsen! Sister Town synes jeg ikke er like sterk, men så blir alt godt igjen idet What Good Can Drinkin' Do spraker ut av høytalerne og du blir hensatt til en veranda i sørstatene med vaskebrett som rytme og flerstemt sang. Shake a Hand leveres i Lou Ann Bartons ånd, med Omlid som Denny Freeman/Jimmie Vaughan. Kult! Selveste Eric Andersen bidrar med duettsang på den John Lee Hooker-inspirerte Angel In Disguise.

Jeg ble positivt overrasket over Hear My Song, ikke minst i forhold til hvor mye musikerne har fått ut av materialet og hvilken forståelse de legger for dagen. Denne anbefales til alle som kunne tenke seg litt annerledes norsk blues enn hva alle herrene med gitar kan presentere.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Like Rats From a Sinking Ship - We Get Along Like A House On Fire

(The Perfect Hoax)

Heseblesende galskap, aggressivitet, stakkato temposkifter og nihilisme. Vel, det er i hvert fall et forsøk på å sette LRFASS i bås.

Flere:

The Fiery Furnaces - Gallowsbird's Bark
Os Mutantes - Mutantes ao Vivo: Barbican Theatre, Londres 2006