Intimate Noise EP

Turdus Musicus

CD-EP (2001) - Fucking North Pole / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Joik har større kraft enn Grand Prix.

Ungt Tromsø-band som skiller seg ut fra mengden gir ut en genial EP!

Av Freddy Blomberg

Del på Facebook14.12.2001

Joikaboller kommer aldri til å bli det samme igjen. Jeg tror reinsdyrkjøtt kommer til å bli veldig magert, seigt og senete heretter. Og nei, det er ikke mose og lav som forsvinner fra beitemarkene, men joiken til Turdus Musicus som kommer til å lage tynne, rastløse reinsdyrrockere av alle reinsdyra langt der oppe i det kalde nord. Ikke nok med det, men jeg tror også ethvert reinsdyr med respekt for seg selv vil farge pelsen sin sort og kanskje også bytte ut båndet med bjella med et bånd med en sånn derre mini-Marshall forsterker.

Første gang jeg satte på albumet til Turdus Musicus ble jeg veldig skeptisk, enda et nytt hardcoreband som prøver å skille seg ut med billige triks, denne gangen av alle ting i form av joik. Joik var for oss fleste her nede i sør (i alle fall på min alder) det samme som Ante som vi mer eller mindre vokste opp med. Men som kjent ble joiken joika så til de grader i stykker med kringkastingsorkesteret, krutt og veldig, veldig få poeng i Grand Prix for mange år siden. For mange av oss ble joik plutselig det ultimate onde; vi snakker julebord, danskebåten, fulle menn med slips som pannebånd, vikinghjelmer i Syden og lignende.

Men Tromsøbandet Turdus Musicus klarer overraskende nok å skille seg ut fra en bandscene der altfor mange band ligner på hverandre fra før av. Ikke bare med joiken, men også med gode hardcore-låter. Fint er det også at de ikke har falt i Sepultura-fella - jeg mener, blander man "indiansk" og etnisk musikk med harde fuzzgitarer er man ikke langt unna Roots albumet. I dette tilfellet er musikkstilene såpass langt fra hverandre at det funker.

Åpningssporet er det minst spennende kuttet på EPen. Personlig mener jeg Twosome høres ut som kjedelig b-side fra det svenske bandet Refused. Det er først når Change setter i gang at smilet kommer frem, og vi snakker ikke om små smil, men det store digre, blanke filmstjernegliset i Oscar-klassen. Change, Honest og det siste sporet Migonádjá er ikke bare vellagede, dynamiske, spennende, enkle (i positiv forstand) og velspilte låter, men antakeligvis også perfekte livelåter.

Blåserne de har tatt med seg gjør en kjempejobb (og bør straks bli med i bandet!!!) der de ligger og jobber på sidelinjen i sære skalaer. Denne bruken av blåsere kan minne om det Union Carbide Productions (et fantastisk svensk band som nå mer eller mindre har blitt til Soundtracks Of Our Lives) gjorde på slutten av 80-tallet.

Bassen låter så tøff som det overhode er mulig å få en bass til å låte. Gitarene er ikke like tøffe og røffe -men det er heller ikke langt ifra, litt mer trykk i gitarveggen som til tider dukker opp hadde vært fint. Vokalen er som vokal skal og bør være når man fremfører hardcore, det samme er trommene, verken mer eller mindre, så de blir på en måte behagelig enkelt å forholde seg til. Men joiken, vokalen, blåserne, bandet, den lille smaken av punk blandet med litt 60-talls garasjerock; og produsent Henning Ramseth har nesten laget en genial EP. Man sitter og gleder seg til at enten det ferske plateselskapet Fucking North Pole Records eller et eller annet digert utenlandsk selskap gir ut et album med Turdus Musicus. Mens vi venter, bør du kjøpe deg denne utgivelsen.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: