Лебединий Шлях (The Swan Road)

Drudkh

CD (2005) - Supernal Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Konger på tronen

På sin tredje utgivelse leverer det ukrainske black metal-bandet nok en gang varene.

Av Lars Andre Flaten

15.03.2006 (opprinnelig fra !hissig)

The Swan Road er en typisk black metal-plate i den forstand at alle tradisjonelle grep som tremolo-riff, superrask tromming og gneldrevokal er på plass. Likevel virker noe annerledes. For det første er produksjonen veldig klar, selv om gitarene fremdeles fusser. Gneldrevokalen er fremdeles, eh, gneldrevokal, men den er ren. Hele soundet føles mindre skittent enn hva som er vanlig i denne sjangeren.

The Swan Road inneholder seks låter. Førstesporet Eternal Sun åpnes av en klagende akustisk gitar i selskap med den sedvanlige støymuren av fussgitarer. Deretter legges det på et lag med kirkeklokker, og etter halvannet minutt slår trommene for alvor inn og igangsetter et temposkifte. Det går to minutter med tøft gitarspill og superrask tromming, før tempoet reduseres og trommene til slutt forsvinner helt ut av lydbildet. Den akustiske gitaren gjør comeback og får briljere alene på dansegulvet en kort stund, før fussgitarene og trommene i ledetog med Thurios brøling stormer lokalet og tar over hele festen. Som vanlig er det umulig å forstå noe som helst av hva han synger.

Drudkh er den sinte, hatske og forrykte verdi-opprøreren som underlig nok har lykkes i sin revolusjon, og overtatt hegemoniet. Sittende på tronen er Drudkh fortsatt sinte, men nå på en elegant og verdig måte. De er ikke lenger underkuete treller i eget land, de er konger. Blood ligner mye på førstesporet, både hva angår lengde og opplegg, men denne gangen med en mer lineær og fast formel. Igjen er det den akustiske gitaren som åpner, denne gangen i ensomhet. Rett før første minutt avrundes, faller de øvrige brikkene på plass, og pang! Derfra er alt bare barskt og steintøft. Den gode stemningen fortsetter i Glare of 1768, med et uventet fussgitarriff som - absurd nok - minner meg om folkemusikken under de olympiske leker på Lillehammer i 1994. Skikkelig rallar-stemning.

The Price of Freedom er nok en lang, repetiv låt. Den skiller seg fra de forrige sporene ved å være knapp på vokalen. Det gneldres riktignok litt i starten, men resten av låta er instrumental. Fate er albumets definitive høydepunkt. Den henter igjen alle elementnee som er brukt frem til dette punktet, og blander dem sammen til en herlig miks. Rallar-riffene returnerer, denne gangen også i akustisk versjon. Mot slutten slenges det dessuten inn et par velfungerende heavy-riff. Plata avsluttes med Song of Sich Destruction, en snodig folkesang-lignende låt. Her er det leken og sigøyner-inspirert gitar-klimpring, i samspill med en glad men alvorsbetonet mannlig vokal. Rent atmosfærisk minner dette litt om polske Gravelands åpningsspor på In the Glare of Burning Churches, minus feltopptakene av brennende trebygninger og skrikende barnestemmer. Tullete å avslutte en plate slik, vil nok noen mene. Selv syns jeg det er litt artig.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no

Groovissimo

Röyksopp - Senior

Röyksopp har lagt den lystige Junior bak seg. Frem trer introverthet, minimalisme og briljans.

Flere: