Karusellmusikk

Jo Nesbø

CD (2001) - Universal / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Et viseskudd i mørket

Triste og melankolske reiseskildringer når Nesbø går solo. Ikke akkurat Di Derre, dessverre.

Av Pål M

Del på Facebook10.12.2001

Jo Nesbø, norsk kultursupermann og fryktelig flink på mange områder, går solo. Etter fire plater med Di Derre har bandet pause (forhåpentligvis i fornyelsens ånd), og Nesbø benytter anledningen til å realisere en gammel idé. Bok og plate med samme navn, Karusellmusikk, kommer ut cirka samtidig. Boka viser til plata og omvendt, der man kan lytte til plata etter eller når man leser boka, eller kanskje musikken inspirerer til videre lesning. Sangene referer til novellene i boka, og temaet er å reise. Mest menn på reise.

Produsent og medartist Kyrre Fritzner (The Rambelins, produsent De Lillos og Jokke) har jobbet sammen med Nesbø på Karusellmusikk i til sammen ett år, etter at ideen ble født for tre år siden. Nesbø selv sier at han er inspirert av Vidar Sandbeck, og for å gi et hint om innholdet sier han også at det melodramatiske har et ufortjent rykte. Derom strides vel de lærde, men melankolsk pop og viser er uansett det som kjennetegner Karusellmusikk. Så sært at materialet ikke passer Di Derre er visstnok grunnen til at dette går på Nesbøs solo-konto. Noe langt unna høyskoleband, gitarbasert pop og Magnus Larsens deltakelse i Trang Fødsel er det i hvert fall.

Det er lett å gjette seg til at dreiningen til viser og melankolsk pop raskt tar vekk noe av "kundegrunnlaget" av Di Derre-kjøpere, uten at dette skal være nødvendigvis negativt. Og Karusellmusikk er mer "voksen", roligere og tristere. Produsent Fritzner har laget et ganske enkelt, rent lydbilde med vokalen til Nesbø høyst fremtredende. Lytt tynt lyder det, men dette er da også da mer visepop enn noe annet.

Det åpner bra, med Reisetips, som er en neddempet og velklingende gitarlåt om - selvfølgelig - hva man skal ta med seg på reisen. Deretter går det bratt nedover i noen usedvanlige banale og klissete traller. Rød Karusell og Saturn Spinner er tydelige eksempler på dette. Altfor enkelt oppbygde låter med til tider provoserende enkel lyrikk blir gjennomgangstonen. Eller hva med "…tiden kommer, sommer blir til sommer..."? (Saturn Spinner). Det blir enkelte ganger litt mer fart i låtene, men dette er kun sporadisk og mer opplevd som et overraskende element.

Nesbø er i sine romaner en god og berømmet forteller, men på Karusellmusikk blir det bare for platt. Jeg skal legge til at jeg ikke har fått lest boka Karusellmusikk, og dette gjør nok noe i forhold til hva en får ut av låtene, men jeg skulle jo håpe at Nesbø tenker at man skal klare seg uten den, og at plata skal kunne stå på sine egne ben. Nesbø lyder på Karusellmusikk som en veldig kjedelig og kjei utgave av Gustav Lorentzen. Det finnes mange nordmenn som dyrker melankolien på en langt mer verdig måte, for eksempel Jan Eggum. Alle trenger ikke å lyde som Eggum, men styr unna Karusellmusikk. Det er en altfor svak utgivelse.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: