cover

Peace of Mind

Gail 'Mojo' Muldrow

CD (2007) - Feelin' Good

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Moderne blues / Bluesrock

Spor:
You're So Fine
Moving on Down the Line
Along About Midnight
Still a Fool
Peace of Mind
Love Sickness
Got My Mind Back
Dope Smoking Blues
Never Enough

Referanser:
Gladys Knight
Aretha Franklin
Etta James
Canned Heat

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Mojo fra Italia

Muldrow gjør hederlig fra seg på denne plata som er spilt inn i Italia, mye på grunn av amerikansk eksperthjelp.

Gail Muldrow er et for meg helt nytt bekjentskap på blueshimmelen, og det skal vise seg å være et relativt hyggelig møte. For selv om Muldrow er ukjent og plata gis ut på ikke akkurat store Feelin Good Records i Italia, så er det navn her som gir gjenklang. Bandet bak Muldrow er nemlig respekterte Patrick Ford Band, drevet av Robben Fords bror Patrick bak trommene og supermunnspilleren Andy Just. Sammen sørger de for en god bluesplate, om enn noe gjennomsnittlig og litt bråkete.

Det er godt å umiddelbart registrere at Muldrow er i besittelse av en sterk stemme som egner seg perfekt til blues. Og det er et sultent band som trøkker til med Jimmy Rogers You're So Fine. Muldrow synger med en mørk voodoo-aktig stemme, som vitner om levd liv. Hun har ikke så mye nyanser å by på, men plenty av kraft. Dette løser hun greit ved at fokus er på opptempo, rocka låter.

Det er Just som utmerker seg mest fra første stund. Han spiller med stor pondus og har en stor tone i munnspillet. Problemet med Just er han er forfordelig glad i å overspille i mer frijazz-retning. Dette er ikke min tekopp, men på de fleste låtene holder Just seg på matta og er på mange måter denne platas beholdning. Et lite problem kan bli at han ligger litt høyt i miksen, noe som går på bekostning av Muldrows stemme. Ford og Pete styrer rytmen med erfaren hånd, uten dikkedarer og feilsteg.

Moving on Down the Line fortsetter i samme stil, med hypnotiserende tog-rytme og en sulten Just som går ned i kjelleren og disker opp det ene sololøpet råere enn det andre. På en av få ballader, Along About Midnight, blir det litt gjennomsnittlig det hele. Dette skyldes i hovedsak gitaren som må fungere som krydder på denne type låter, men som her er nettopp gjennomsnittlig. Det gjelder for så vidt hele platen – det er ikke et album for å fryde seg over gitaren, dette. Men igjen er Just på plass, om enn noe i overkant ivrig på antallet toner. Still a Fool er i overkant trå, mens Peace of Mind er i bluesrock-gata. Dessverre er den i feil fil, så dette blir full krasj i mine ører. Love Sickness er en tøff låt, som for øvrig nylig ble covret av Billy T Band. Det var en langt bedre versjon, for her blir det igjen tilbake i tretten på dusinet-sporet. Det groover ikke, og da hjelper det ikke at låten i seg selv er god. På Got My Mind Back er bandet igjen på rett spor. En fet slidegitar ligger hele tiden bak i kompet og harver seg gjennom låten.

Dope Smoking Blues er en godbit, med egen tekst med mening, og tradisjonell shuffle som bandet behersker til fingerspissene. Igjen er det Just som er ansvarlig for krydringen, og han er ikke vond å be her heller. Gitaren er som sagt ikke på nivå med Just, men det duger OK. Avslutningen Never Enough er tilbake i bluesrock-land, og her har ikke jeg visum. Men det er nok av bluesrock fans, så det vil nok ikke skremme så mange. Selv hadde jeg nok ikke tatt meg bryet med å bestille denne platen på nett, men de som ikke kan få nok bluesrock eller savner Canned Heat bør kjenne sin besøkelsestid.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Helge Lien Trio - Live

(Curling Legs)

Suveren live-plate av Noregs beste pianotrio.

Flere:

The National - Alligator
Monster Mike Welch - Cryin' Hey!