Freeshine

Freeshine

CD (2006) - Osito

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Småsterkt

En debut med åpenbare tegn på storhet som kommer frem flere steder, men kanskje ikke riktig så ofte som man kunne håpet.

Av Øyvind Rones

Del på Facebook16.05.2007

At ord som uforutsigbar og kaotisk har blitt brukt som komplimenter i forbindelse med Freeshine er sannelig ikke rart. Syv år etter bandet ble dannet så er debuten her, og det er så visst ikke noe som tilsier at noen av adjektivene har skiftet mening. Men skivas og bandets uforutsigbarhet er nok ikke bare positivt, det blir nesten som om man har hørt på minst et par forskjellige band når skiva har snurret ferdig. De forskjellige bandene er uansett ikke så ille noen av de, det skal være sagt.

Åpningen The Boy is a Riot har utvilsomt potensiale til å være utrolig tøff, men det er et eller annet dvaskt med den, og det inntrykket hjelpes ikke av neste låt Keep Me, som nesten er noe Coldplay eller lignende kunne gjort (introen er vel bortimot identisk med Yellow). Herifra og ut derimot er Freeshine på sporet av noe riktig fantastisk noe. Falling Stars tikker inn på tett opp mot ti minutter, og er et epos uten like. Motorpsycho er nærmere enn noen gang, og dette er nesten som den lille håpefulle oppfølgeren til Vortex Surfer. Det er rett og slett stort.

Og selskapet fortsetter med The Weight of Nothing som burde vært en solid radiosingle for Freeshine, enda en låt som avsluttes med en aldri så liten jamsession. At bandet startet som et lite jamkollektiv er altså ingen overraskelse, og de har tidvis funnet en finfin balanse mellom det og noen solide låter, avrundet med poetiske skildringer av vokalist Tarjei Lund Øvrelid. Og Øvrelid vet når man skal holde seg rolig og når man skal miste kontrollen, Ode To Madness er et tydelig bevis på det. Det mangler ikke på vokale referanser heller, det går i alt fra Robert Plant via Jeff Buckley og til vår egen Hans Jørgen Støp. Det er med andre ord ingen pinglestemme vi har med å gjøre.

Selv om Keep Me ikke gjorde at jeg satt igjen med noe særlig inntrykk, så beviser bandet på Moonman at de kan takle det akustiske elementet på mer enn godkjent vis.

Siste låten, The World for a Song, er litt for full av Muse-lignende fraseringer for min del, selv om det aldri er direkte likt. De avslutter heldigvis på den eneste riktige måten, med et spetakkel av en fest i siste halvdel av låten.

Denne debuten er egentlig hakket bedre enn det jeg skal ha den til å være. Ideen er suveren, og gjennomføringen er slett ikke dårlig den heller. Ideen er for øvrig ikke helt ulik den Amundsen hadde for noen år tilbake da de slapp sin selvtitulerte skive, en skive som etter min mening er en del bedre enn denne igjen.

Uansett så rører Freeshine i noe som er stort på spor som Falling Stars og Ode to Madness, det kan ingen ta fra dem. Denne fireren er sterk.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: