cover

Wolf Parade

Wolf Parade

CD-EP (2005) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


De blå ulvene

Nifst bra foran en av høstens mest imøtesette utgivelser. Vargen!

Wolf Parade er fra Montreal, dette tydeligvis Salomos land av kreativitet og kunstferdighet, hvor perlene skippes ut i tur og orden og i presise lastebåtkolonner. Tidligere i år ble verden skjenket Arcade Fires Funeral, dette fyrtårnet av ei indie-skive i et landskap av gitartraur og gjennomkommersialisering av undergrunnen, og nå kommer Øya-aktuelle Wolf Parade med en selvtitulert og smått fantastisk EP som sender undertegnede ned i halvt knestående.

De fire sporene som er å finne her har alle denne strittende nerven, dette drivet og den intensiteten som gjorde Funeral til slikt et uhyre, og skal man dømme etter slagkraften de legger for dagen kan septembers Apologies to Queen Mary bli et vel så glefsende villdyr å skulle slåss mot. Her er, som hos åndsfellene i Arcade Fire, mye Talking Heads og Pixies å høre i sporene, samt en knivodd av Modest Mouse, hvilket sier seg selv all den stund Modest Mouse-gründer Isaac Brock har lekt med knottene på to av sporene her. Det er likevel både særegent og flott, og mer enn bare kreativ stjeling. Wolf Parade EP er et monster av lyd, og like nifs som den er fengslende.

Wolf Parades låter er yderst dansbare, lik all god og tidsriktig postpunk. Vokalist Dan Boeckner høres så manisk og sjelelig forstyrret ut som noe som har kommet ut av Canada siden Bryan Adams. Det bassløse lydbildet er rett og slett skremmende, på en ytterst god måte. Trommene låter som er de projisert gjennom et stort metallrør fra bakerst i garasjen, og den kosmiske synthen er heller ikke til å bli klok på. Gitarbruken er insisterende, hakkende og alltid like rastløs og evig vandrende, mens hi-haten har blitt til et eget instrument hos Wolf Parade.

Det hele sparkes i gang med Shine a Light, hvor truende orgelspill og insisterende tromming settes opp mot Boeckners maniske, halvt skingrende vokal. Hva som egentlig går for seg på You Are a Runner and I Am My Father's Son vites ikke, men det må være noe av det mest gravkammeraktige og beint frem skremmende som er hørt på uminnelige tider. Lik en Tom Waits med litt mindre ru stemme som stod og spadde jord på kirkegården i lyset fra ei fjøslykt. "I'll draw three figures on your heart / One of them'll be me as a boy / One of them'll be me / One of them'll be me watching you run / Into the high noon sun / Farther than guns will go..." skingres det så ryggvirvlene krøller seg.

Disco Sheets er som navnet kanskje bærer bud om mer av en synth-utfoldelse, mens Lousy Pictures er tilbake til låter av det mer kjøttfulle slaget, med større instrumentering og et tørrere lydbilde (og snuske meg om de ikke har rappet noe av låtstrukturen til Funerals Wake Up), med mazurka-takter og det hele. Med en samlet spilletid på knappe kvarteret er det selvsagt ikke det mest mettende måltidet, men som forrett til høstens sannsynligvis eminente fullengder er dette mer enn nok til å få vann i munnen av. Dette kan lett bli noe til høst. Se dem for øvrig på årets Øya-festival. Det blir gjevt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Serena Maneesh - Serena Maneesh

(HoneyMilk)

Med oppheita fuzz-pedal, kvasse gitarfigurar og englar i kulissane presenterer gjengen frå sør-vestlandet eit inferno i svart, raudt og kvitt.

Flere:

Kollwitz - Like Iron I Rust
Deportees - Under the Pavement - The Beach