cover

I Love Faris

Faris Nourallah

CD (2003) - Western Vinyl / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Retropop / Indiepop

Spor:
Brogadicccio
Someone Who Doesn't Love You
Let's Get Married
A Famous Life
The Road
Denial
Desire
Diamonds For Baby
The Man in the Moon
Christian Flyer
Madrigal
Once in a Lifetime
Together
I Like to Go to Parties

Referanser:
The Kinks
Syd Barrett
Elvis Costello
Nourallah Brothers

Vis flere data

Se også:
Problematico - Faris Nourallah (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


We Love Faris!

Faris åpner sitt hjerte og gir oss hele verden. Klassisk pop man kan høre igjen og igjen.

Det er litt trist at man kan finne Nourallah Brothers' lille popmesterverk (2000) slengt rundt i tilbudshyllene i dag. Som et av de triveligste bekjentskapene på denne siden av sjarmerende pop burde den heller hatt en hedersplass i de tusen hjem. To år siden vi sist hørte fra Dallas-brødrene med de spesielle navnene Faris og Salim, vender førstnevnte tilbake med en stor popplate som med glans tangerer debuten. Og i likhet med andre sære genier så skriver, spiller og produserer han like gjerne alt på egenhånd.

Han ser ut mot havet Faris, mon hva han tenker på? Kanskje en dame han engang elsket, en melodi han ikke får ut av hodet eller kanskje et land langt borte. Han bøyer seg ned og kroter ned med en kvist: "I Love Faris", og før bokstavene slukes av tidevannet tusler han hjem og skriver 14 låter som varer lenge etter at havet har hvisket bort kjærlighetserklæringen.

Faris er ikke som Texanere flest, han bryr seg verken om country, krig eller olje. Han holder seg til 60-talls pop med preg av klassisk britisk dannelse og en dash psykedelia. Tenk deg Syd Barrett (uten medikamenter), The Kinks (med medikamenter), David Bowie, ja her er til og med vokalspor av Elvis Costello. Han bygger opp låtene gjennom storslåtte men enkle arrangementer, og lar piano, blåsere og strykere dominere to-tre minutter lange melodier man nekter å tro aldri har vært skrevet tidligere og som man både kan nynne sommerlykkelig og skvette nostalgiske høsttårer til.

Mellom åpningen, svulstige Brogadiccio til den tullete lirekasseavslutningen I Like to Go to Parties åpner Faris hele sitt hjerte til oss, og favner samtidig over 30 års musikkhistorie. Det er for mange favoritter her til å ramse opp alle, men jeg anbefaler å starte med Someone Who Doesn't Love You (med nydelig kor av den eneste som har fått lov til å blande seg inn i dette soloprosjektet, Tiffany Nourallah - for en familie!), lengtende og oppløftende Let's Get Married, melankolske The Road og Christian Flyer: "...you'll be going up to heaven slowly..."

Dette er en plate man kan ta med på stranda en varm sommerdag, og mens solen langsomt forsvinner kan den fortsette ut i den svale natten mens bålet sender siste rester av gnister opp mot himmelen. Da kan man lene seg over på siden og skrive en hilsen i strandkanten: I Love Faris.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Motörhead - Inferno

(SPV)

De gamle er ikke bare eldst. De er også råest, mest grisete og aller tøffest.

Flere:

No Age - Everything In Between
Flying Lotus - Cosmogramma