cover

AWB

Average White Band

2 x CD (2003) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Funk / Soul / Rhythm & blues

Spor:
You Got It
Got The Love
Pick Up The Pieces
Person To Person
Work To Do
Nothing You Can Do
Just Want To Love You Tonight
Keepin' It To Myself
I Just Can't Give You Up
There's Always Someone Waiting


Person To Person
Keepin' It To Myself
There's Always Someone Waiting
McEwan's Export
Got The Love
Work To Do
Just Want To Love You Tonight
Pick Up The Pieces
I Just Can't Give You Up
How Sweet Can You Get (Mark 1)

Referanser:
Duran Duran
Paul McCartney
Bloodstone

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


R&B har også sine White Album

Lekker nyutgivelse av en R&B-klassiker som har gått i glemmeboken for de fleste.

Average White Band? Ikke hørt om dem, sier du? Average White Band hadde sin storhetstid på midten av syttitallet, så det er kanskje ikke så uforståelig. Men jeg kan banne på at du har i en eller annen sammenheng hørt Pick Up The Pieces, deres instrumentale kjenningslåt. Myk, funky R&B med innslag av soul-vokal er vel en måte å beskrive hvordan Average White Band (AWB) høres ut, særlig hvis man legger til et svært rytmisk og stødig komp fra bandets to gitarister.

AWB hadde sin storhetstid da deres White Album kom ut i 1974, og det er også kort fortalt denne platen som inneholder de fleste av deres større hits. De fortsatte å gi ut plater helt til noen trakk ut proppen i 1982, men utgivelsene sent på syttitallet ble ikke helt det samme. AWB ble gjenforent i 1989, og platene har kommet jevnt siden denne "pausen" i syv år. AWB har dog ikke nådd salgstallene eller hitlistene i særlig grad etter comebacket, og befinner seg ikke i særlig grad i rampelyset. Men jevnt med konserter gir de, kanskje mest til glede for deres faste fanskare. I Norge har jeg inntrykket av at AWB aldri i bandets to perioder har solgt særlig eller fått oppmerksomhet å snakke om. Trommeslageren Robbie McIntosh, som døde i 1974, ble erstattet av Steve Ferrone fra bandet Bloodstone, som senere gikk over til Duran Duran. Den ene gitaristen, Hamish Stuart, spilte en del sammen med Paul McCartney etter at bandet sprakk i 1982, mens det var tre fra originalbesetningen fra starten i 1972 som ble med på comebacket i 1989. Disse tre var vokalsit/bassist Alan Gorrie, Roger Ball (keyboard/saksofon) og gitarist Onnie McIntyre. Da de startet opp igjen i 1989 ble det Alex Ligertwood som ble det nye medlemmet og vokalisten fra og med albumet Aftershock (1989).

AWB (2003) er en remaster-utgave av deres White Album (1974), som inkluderer en CD med demoinnspillingene til platen (The Clover Session) og en fyldig bok med detaljert tekst om bandet og albumets historie. Veldig lekkert satt sammen; spørsmålet blir mer om man trenger en ny versjon av White Album, og om demoinnspillingene gir noen utvidet musikalsk opplevelse.

Det er klart flere positive ting å si om AWB, utover deres valgte selvironiske navn. AWB spiller en type R&B som glir imellom funk og soul på en myk og velspilt måte. Så lenge du tåler litt falsettvokal i koringen og kanskje ikke den mest aggressive spillestilen på planeten så er AWB et godt musikalsk bekjentskap. Harmoniene og vokalen gir meg (av alle ting) assosiasjoner til både Teenage Fanclub og Bee Gees, og både gitaristene og trommene er ganske tett skrudd sammen rundt hver låt. Mang en hip-hop produsent har lånt fra AWB i moderne tider, og det er vel også en kredibilitet for de som liker det.

AWB (2003) er en nydelig plate, som det kan være litt vanskelig å skjønne hvorfor gis ut. Den oppussede versjonen av White Album er helt prikkfri, jeg hygger meg igjennom både Got The Love, Pick Up The Pieces og Person To Person, alle blant deres beste øyeblikk. White Album inneholder også en høyst kurant utgave av The Isley Brothers' Work To Do. Men The Clover Sessions som plate nr. 2 heter så fint, gir meg egentlig svært lite utbytte. Et band som XTC har for noen av sine senere utgivelser gitt ut demoutgaver av sine plater og lykkes med det, da demoversjonene holder høy kvalitet og gir ny vinkler å se låtene på. Men i denne omgang høres AWB ut som AWB på begge platene. Et par spor som ikke var med på originalen er tatt med, mens et par som slapp igjennom nåløyet er borte på demoutgaven.

Jeg elsker CD-bokser, og nyutgivelser fra glemselens hage kan virkelig være små skatter, men denne gangen er svaret enkelt: du er bedre tjent med å kjøpe den originale White Album til lavpris, og lese mer om bandet og platen andre steder. Det er kanskje lettvint å anklage selskapet og bandet for å produsere en unødvendighet, men her er det ingen vei utenom; Styr unna denne boksen, men styr ikke unna Average White Band.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Portishead - Third

(Go! Discs)

Trip-Hop er for Portishead noko som var. I 2008 utfordrar dei oss med andre tonar, og er minst like interessante.

Flere:

Katatonia - Viva Emptiness
Bertine Zetlitz - Sweet Injections