cover

The Great Divide

Willie Nelson

CD (2002) - Lost Highway / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Country

Stiler:
Countrypop

Spor:
Maria (Shut Up and Kiss Me)
Mendocino County Line
Last Stand in Open Country
Won't Catch me Cryin'
Be There For You
The Great Divide
Just Dropped In (To See What Condition My Condition Was In)
This Face
Don't Fade Away
Time After Time
Recollection Phoenix
You Remain

Referanser:
Sheryl Crow
Matchbox 20

Vis flere data

Se også:
All the Songs I've Loved Before: 40 Unforgettable Songs - Willie Nelson (2002)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


The Return of Pike Bishop

Willie forsvinner bak et glamorøst flagg, men stikker heldigvis frem flettene på enkelte spor.

Det er opp til deg nå, Willie. Johnny har akkurat fylt 70 vintre og begynner å bli blek rundt det svarte nebbet sitt. Waylon har tatt ut på den Store Reisen og Kris er tilbake på oljeriggen. Du er den siste "Highway Man" i et land og en verden som sårt trenger din stemme i disse tider. Kan du forføre oss igjen, Willie?

Den lille mannen med det lange håret, den vibrerende nasale stemmen og det vennlige smilet har sunget seg inn i The Great American Songbook (Stardust, 1978), vært rebell og outlaw, en potforkjempende skattefuskende røver, stått oppreist i storm og uvær, støttet de svake rundt seg og laget noen av de flotteste duettene som eksisterer (Across the Borderline, 1993). Diskografien er en kvalitativ berg-og-dalbane, og han har skrevet klassiske låter for store artister og tolket andres på en stor måte.

Derfor gleder vi oss til en ny Nelson. The Great Divide ser umiddelbart innbydende ut (Lost Highway gir nesten alltid ut strøkne utgivelser). På omslagsbildet holder han frem en sliten gitar, preget av gamle sår, skrammer og et langt liv, litt som Willie selv. Bildene på innsiden viser ham i ørkenen og i skogen, smilende med gitaren på skulderen og hatten på snei, skuende utover i landskapet hvor han hører hjemme.

The Great Divide skulle så gjerne vært en ny Willie-klassiker. Men det er det ikke. Den spretne, men anonyme pop-åpningen (Maria) overøses av instrumenter og er et lite forvarsel om hva som skal komme. Da er duetten med Lee Ann Womack et betryggende løft. Mendocino County Line er en klassisk kjærlighetsduett i beste Nashville-stil, og med to stemmer som står godt til hverandre. Fint felespill utligner noe av det glatte preget og lover godt for fortsettelsen. Won't Catch Me Cryin' er en lavstemt ballade, som igjen forringes av det store uttrykket produsent Matt Serenic tydeligvis jakter etter.

"I was looking for America, in a western movie" åpner Nelson på Last Stand in Open Country. Der finner han ingen ringere enn "Pike Bishop stridin' through agua verde" Gjennom William Holden fremstilles denne bankrøveren og "outlawen" i Sam Peckinpahs filmklassiker The Wild Bunch. Den starter som en klassisk skillingsWillie-vise, som avsluttes med det faktum at det alltid finnnes yngre krefter klare til å overta; "Someone younger steppin' up to be the next outlaw". Det er mulig det finnes en ironisk dybde i det faktum at Nelson har fått klovnen Kid Rock som medvokalist på dette sporet. Willie kan nok være en Pike Bishop, men ungfolen er på ingen måte en verdig arvtager. Last Stand... druknes fullstendig i pompøse gitarer og Kid Rocks forferdelige stemme, som ikke en gang Willies stolte røst klarer å drukne. Takket være det plagsomme arrangementet blir dette en låt som hører mer hjemme på flaggviftende arenaer og andre patriotiske massemønstringer enn i en blodig western-setting.

Det er med sorg å melde at de gode melodiene og ditto tekstene ved flere anledninger overøses med en altfor pompøs kledning. Det gjelder særlig duetten med Sheryl Crow (Be There For You) med sin flotte intro, og likelydende This Face. Ved hjelp av en storslått oppbygging fjernes Nelson fra gitaren og landskapet sitt, og plasseres på et sted han ikke høres like komfortabel ut. Heller ikke de to mest kjente coverlåtene kan rette opp helhetsinntrykket. Cindy Laupers gamle hit Time After Time oser litt dårlig oppfinnsomhet, mens versjonen av Just Dropped In er svakere enn Kenny Rogers originalversjon, særlig savnes det friske damekoret som Nelson ikke klarer å løfte alene. (Det er for så vidt greit, da vi snakker Rogers' egentlig eneste brukbare låt.) Legg til en dvask soulpop-duett med Brian McKnight, så begynner denne utgivelsen å bli ganske håpløs.

Heldigvis reddes stumpene av tre glitrende spor: Tittelkuttet, Recollection Phoenix og avslutningsnummeret You Remain med Bonnie Raitt. Felles for disse tre sporene er at Willie Nelson får holde på stort sett for seg selv. Da er han best, der er han hjemme.

Willie Nelson har forsøkt seg på mangt og mye gjennom en lang karriere. Oppturer følger nedturer, og han kommer alltid tilbake. The Great Divide ble ikke den store platen det kunne blitt. Men det skyldes i like stor grad apparatet rundt, som den lille mannen selv. Vi høres ved neste vannhull, Willie.

PS: Den fjerde stjerna falt bort i skuffelsen over at den omtalte CD-ROM versjonen ikke var kompatibel med Mac. Takk skarru faen meg ha.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


PJ Harvey - Let England Shake

(Island)

Poetiske men ubarmhjertige krigsreportasjar, og elsk/hat songar om ein nasjon iferd med å visne på rot.

Flere:

Yo La Tengo - I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass
Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er