cover

Hey You Let's Kiss

Cloroform

CD (2003) - Cloroform / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Rock

Stiler:
Frijazz / Eksperimentell rock / Bluesrock / Garasjerock

Spor:
Blood! On My Wheels
Bored of You
Special Needs
Hey You Let's Kiss
No Good
Hostile Takeover
Coming Over
Chuck Choke
Angelsuck
Self-Destruct
This is a Hit
I Can't Touch Myself
Fuck You Ups
No Love

Referanser:
Jon Spencer Blues Explosion
Tomahawk

Vis flere data

Se også:
Scrawl - Cloroform (2001)
Clean - Cloroform (2007)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Helstøpt

Kaada & Co inviterer til hel-grom lekestue av forskjellige uttrykk.

Kloroform, substansen vi tidligere kun møtte når suspekte skurker skulle dope ned de vakre damene i lavbudsjetts kidnappingsdrama på TVNorge, har fått en mye hyggeligere referanse i form av Cloroform. Trioen er noe av det nærmeste Norge I Dag kommer en supergruppe. Der norske musikere en stund nå har vært toneangivende, bokstavelig talt, i den såkalt nye jazzen har det vært påfallende stille rundt den norske rocken, som i lengre tid har vært en smule statisk, med enkelte hederlige unntak som den blomstrende svartmetallen.

Når så Cloroform entrer scenen med Hey You Let's Kiss endrer alt dette seg. Blood! On My Wheels sparker i gang moroa med en låt som høres ut som et godstog, med en dommedags-aktig trommebeat som fungerer perfekt for å heve pulsen for det kommende. For det som følger er en ren lekestue av forskjellige uttrykk, mest umiddelbart kan det virke som en slags variant av Jon Spencer Blues Explosions mer melodiøse verk, men samtidig er det også så mye mye mer. Jazzreferansene er tilstedeværende i flere av sangene, i en mer organisk og løssluppen form enn mye av det den norske jazz-eliten i dag produserer, som til tider ligger vel så nære elektronika som den klassiske jazzen.

Energien og den gromme sounden gir et variert og upolert lydbilde, og for å forsøke å gi et inntrykk av spennvidden kan man liste opp såvel Screamin' Jay Hawkins som Tomahawk som referanser, og John Erik Kaadas soloalbum kom da også ut på Tomahawk-vokalist Mike Pattons Ipecac, et plateselskap som fra tid til annen bruker samme albumdesigner som Cloroform, den etter hvert så anerkjente Martin Kvamme. Omslaget i seg selv fortjener en kommentar, det rettes alt for liten oppmerksomhet mot utseendet nå til dags, etter at albumdesignernes prestisjeposisjon ble lagt i grus av det begrensende CD-formatet. Omslaget er utført i hardpapp, med hvite, gotiske fonter på svart bunn, noe som gir et behersket og ryddig inntrykk, i skarp kontrast til platens lekne innhold, og de fyldige leppene på forsiden som kysser et ark påskrevet en prototypisk kontaktannonse er ganske enkelt genialt.

Vokalprestasjonene er preget først og fremst av en nær symbiose med lydbildet, vokalen understreker og fremhever det musikalske; når melodi og rytme er på sitt mest hektiske står ikke vokalprestasjonene tilbake, og vræler vel så gjerne på de kjappe sangene som synger vart og rolig på de roligere sporene. Instrumenteringen kan best kalles skranglete, men skranglete på en brutal, tight og overbevisende måte, og spesielt samarbeidet mellom gudsbenådet trommis Bjørge Fjordheim og bassvirtuos Øyvind Storesund er beint ut framifrå.

Det eneste jeg får meg til å kritisere med denne platen er vel stort sett at det til tider kan bli litt vel hektisk, det er rett og slett en ganske travel plate, som det til tider kan bli litt slitsomt å høre på. Men sånn er det med stor kunst. Det skal være litt anstrengende.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Opsvik & Jennings - A Dream I Used to Dream

(Loyal Label)

Opsvik & Jennings siste album er en sjarmerende affære, i grenselandet mellom det elektroniske og akustiske.

Flere:

Foster The People - Torches
OutKast - Speakerboxxx/The Love Below