Boy Hits Car

Boy Hits Car

CD (2001) - Wind Up / Epic / Sony/BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Gutt treffer ikke bil

Hardtslående kjedsomhet på platen som blir kjedeligere og kjedeligere og kjedeligere...

Av Freddy Blomberg

Del på Facebook12.10.2001

Påstand: Mange av de sinte unge mennene som skrek av desperasjon og vrede har antakeligvis fått en nese for letttjente penger. For meg høres det ut som Boy Hits Car prøver så hardt på å være noe de ikke er, at det hele blir litt patetisk.

Boy Hits Car leverer her "hardtslående nu-metal" som selv mamma fint klarer å svelge på julaften etter ribbe og gløgg. Så når vokalisten forteller at han er så full av hat, er det ingen grunn til å tro på noe han eller bandet har å si.

Når Boy Hits Car prøver å være desperate høres de ut som en duskedame på lykkepiller i forhold til Korn. Når de prøver å spille harde, tunge riff høres du ut som et polsk danseband på danskebåten i pausa til Tore Torell i forhold til Deftones. Men det verste; når de prøver seg på rap-metal høres de ut som Limp Bizkit.

Lydbildet på denne platen er også utrolig intetsigende, her finnes det ikke noe annet en myke behaglige lyder. De tunge gitarene har ingen "attitude", bassen og trommene er om mulig enda mer anonyme. Til og med fuzzen og feedbacken er uten råhet. Vokalisten er faktisk ikke så ille, men det er bare teknisk. Om bandet selv (som har vært med på å produsere platen) eller GGGarth har skylden i dette vet jeg ingenting om, men dette kunne nok faktisk blitt en betraktelig mye bedre plate med en annen produsent.

Ting som faktisk er positivt med denne utgivelsen er forsøket på bruk av akustiske instrumenter fra Vesten og Østen, men til og med dette blir ødelagt av udynamiske og kjedelige vendinger.

Ikke misforstå, jeg er glad i pop-metall, men det er grenser for å selge seg, (eller bli kjøpt). Hadde de enda hatt mer humor i musikken sin, så kunne Boy Hits Car vært morsomt. Men det er den totalt manglende tilliten til integritet og et eget utrykk som ødelegger denne platen. Humoren og fremtreden til band som Static X, som også leker i denne sandkassa, har på en mye bedre måte klart å mikse pop med metall og samtidig stå frem som noe spesielt (i tillegg har vokalisten i dette bandet mye kulere hårsveis!).

Allikevel, noen høydepunkter har vi til og med her. Sang nummer 2, Love Core, er en aldri så pen liten pop-perle og fløytespillinga på avslutningslåten ble man blid på.

Den eneste grunnen til å kjøpe denne platen, er hvis du har altfor mye penger og trenger ett nytt gjennomsiktig innlegg til en av de gamle cd-coverne dine, eller du skal starte et nytt nu-metall band og vil lære om feil og feller før du begynner.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: