cover

Something Dirty

Faust

CD (2011) - Bureau B / Indie

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Krautrock / Industri / Avant rock

Spor:
Tell The Bitch To Go Home
Herbststimmung
Something Dirty
Thoughts Of The Dead
Lost The Signal
Je Bouffe
Whet
Invisible Mending
Dampfauslass 1
Dampfauslass 2
Pythagoras
Save The Last One
La Sole Dorée

Referanser:
Cluster
Einstürzende Neubauten
Brian Eno
Can
Throbbing Gristle
The Birthday Party

Vis flere data

Se også:
C'est Com... Com... Complique - Faust (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Nytt og gammelt

Albumet innehar, tross noen uforståelige øyeblikk, kvaliteter og stemninger som danner seg over tid.

Ok, nå skal jeg prøve å holde tungen rett i munnen. Legendariske Faust, dannet i 1970 av blant annet Hans Joachim Irmler, var et av pionerbandene innen krautrock. Etter fem år, fire album og kommersiell fiasko var det imidlertid slutt. Virgin ønsket ikke bruke penger på et økonomisk harakiri.

På begynnelsen av -90 tallet ble imidlertid Faust reetablert rundt grunnleggerne Irmler, Jean-Herve Peron og Zappi Diermaier. Etter få år sluttet Peron, for så å la seg lokke med igjen i 2004. Året etter foreslo Diermaier for Peron å danne et "nytt" Faust, uten Irmler. Og nå begynner vi å nærme oss essensen av denne rytmiske tungegymnastikken.

"Nye" Faust har gitt ut flere live- og studioalbum, men fikk i 2010 uventet konkurranse. Irmler bestemte seg da for å danne en parallell til Faust, og i snart et år har det nå eksistert to utgaver av bandet. Versjonen vi nå skal konsentrere oss om har imidlertid siden 2007 bestått av Peron og Diermaier, samt den tidligere The Bad Seeds gitaristen James Johnston og Geraldine Swayne.

Muligens er det også denne besetningen som gjør Something Dirty spennende. På albumet kan vi nemlig høre ekkoet fra tidlig krautrock bli blandet med industrielle, punkete elementer fra eksempelvis Einsturzende Neubauten og The Birthday Party, som selvfølgelig har tentakler langt inn i The Bad Seeds.

Dette er fremtredende allerede med åpningslåten Tell The Bitch To Go Home, som er langt mer utagerende og preget av postpunk enn hva Faust var på -70 tallet (naturlig nok). Tittelsporet Something Dirty, albumets høydepunkt, forsterker dette inntrykket. Låten er sterkt repeterende, og de kraftige, enkle rytmene er bare avbrutt støy, sampling og James Johnstons stakkato gitarspill.

Samtidig må det føyes til at albumet ikke besitter Fausts kosmiske elementer fra 70-tallet, som man så lett kunne bli glad i. Something Dirty er i steden sentrert rundt primitive rytmer og en introvert, men samtidig retningsgivende stemning. Det er kanskje unødvendig å si at Herbststimmung, i kraft av låttittelen, er en av låtene som forsterker denne følelsen.

Mest befriende, og det som virkelig løfter albumet som helhet, er vokallåten Lost The Signal. Geraldine Swayne får her, med sin enkle, minimalistiske avantgarde-stemme, ikke så ulik "Damo" Suzukis, sette ord på det mystiske og skjærende lydbildet.

Something Dirty er ikke kjærlighet hverken ved første eller andre blikk. Albumet innehar imidlertid, tross noen uforståelige øyeblikk, kvaliteter og stemninger som danner seg over tid. Det er ihvertfall tittellåten og Tell The Bitch To Go Home bevis på.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Karl Seglem - Femstein

(NOR-CD)

To horn i pannen, ei fele som spiller som Fanden, sjamanrytmer og et snev elektronikk - Femstein er Karl Seglems muligens beste plate!

Flere:

Diverse artister - I Love Techno: 10 Years - The Classics
Bonnie Prince Billy - The Letting Go